Som de fleste har fått med seg diskuteres det heftig på høyskolen. Det er forståelig. I snart femti år har høyskolen stort sett bestemt selv hva de vil gjøre. Nå er presset fra departementet blitt sterkere. Åpenbart er det på gang en større omorganisering av høyere utdanning i Norge. I den prosessen vil ingen bli uberørt.
Å tro at en alenegang vil være ”business as usual” er i beste fall naivt. Allerede nå ser vi at det kommer kvalitetskrav fra departementet som kan være vanskelig å oppfylle om en skal stå alene. For Høgskolen i Molde vil for eksempel flere av våre mastergradsstudier, og kanskje også doktorgradsstudier, komme i faresonen. På alle disse studiene kan vi få problemer med å få ut det antall kandidater departementet krever.
Kvalitetskravene vil være lettere å oppfylle om vi fusjonerer med et universitet. NTNU og NHH har fremstått som mulige kandidater til nå, i tillegg til andre mindre realistiske alternativ. Nå har styret sagt at en ser på ”NTNU som den mest aktuelle fusjonspartneren”. Samtidig ønsker styret at høyskolen går samlet i den videre prosessen, som i realiteten innebærer at alle avdelingene skal fusjonere med samme institusjon.
I praksis har ikke styret med sin ”mest aktuelle” og ”ønsker” ikke vært tilstrekkelig tydelig for å kunne styre prosessene framover. Problemet for styret, og alle oss andre, er jo selvfølgelig at ingenting er avgjort. Vi vet ikke om universitetene vil kunne tilby oss ordninger som vi kan leve med, om de kan gjøre dette innen rimelig tid eller om de i det hele tatt er interessert i å fusjonere.
Fordelene med å fusjonere med et universitet er at vi kommer inn i en stor organisasjon. Det beskytter oss mot mange av de tallmessige kravene som departementet kommer med. Vi kommer også inn i et større fagmiljø, som kan gi spennende synergier.
Ulempene med en fusjon er at vi blir styrt utenifra. Restruktureringer vil tvinge seg fram. Delvis kommer disse ut fra ønsker om å få en mer effektiv undervisningssektor, men vi må også forvente at det må gjøres tilpasninger lokalt for å kunne tilfredsstille universitets organisasjon. Det vil nok bli et problem at mange av disse beslutningene vil bli fattet utenom Molde.
I første omgang kan alenegang derfor høres tilforlatelig ut. Men det er på overflaten. Vi vet at nye krav til kvalitet vil innebære at vi må legge ned utdanningsløp, selv med dagens studentmasse. Et nytt landskap hvor vi konkurrerer med universitet med anerkjente merkenavn, vil vi også kunne oppleve sviktende søkning. Vi kan ende opp der vi var for 25 år siden, uten doktorgrad og masterstudier.
Om vi skal fremstå som et interessant arbeids- og studiested inn i fremtiden, må vi fokusere på de områder der vi er gode. I praksis innebærer dette at vi må satse på ett eller maksimalt to fagområder hvor vi må ha ambisjoner om å være av internasjonal klasse. Om vi klarer å opprettholde to doktorgradsstudier er likevel høyst usikkert. Øvrige fagområder må bygge opp under den eller de utvalgt spissområder, eventuelt legges ned. Utfordringen her er at vi har helt forskjellige forskningstradisjoner, som vil gi en vanskelig overgang for mange. Uansett, skal vi lykkes å overleve som en høyere undervisningsinstitusjon, må det tas tøffe avgjørelser framover. Fordelen med alenegang er at vi kan ta disse avgjørelsene selv. Det store spørsmålet er om vi alene er i stand til å ta, ikke minst å gjennomføre, de omfattende endringer som nye kvalitetskrav stiller til oss. Vi stiller oss tvilende til dette.
Framtiden blir ikke enkel, uansett alternativ. Men det som er farligst nå er at vi ikke får en tydelig avgjørelse i forhold til valg av vei videre. Langtekkelige fusjonsdiskusjoner som vi nå ser ut til å være inne i, eller alenegang uten dramatiske grep, representerer begge farefulle veier for Høgskolen i Molde.
Kai A. Olsen og Lise Lillebrygfjeld Halse
---
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal