Viserektor for forskning ved Høgskolen, Harald Hjelle, skriver om upresis diagnose og feil medisin. Han har åpenbart rett i at det har skjedd noe på Høgskolen i de snart 50 årene den har eksistert. Vi er nok heller ikke dårligere enn mange institusjoner det er nærliggende å sammenligne oss med. Hadde verden vært slik den alltid har vært ville Hjelle ha et poeng. Imidlertid er det åpenbart at noe er i ferd med å skje. Kunnskapsdepartementet er ikke fornøyd med å ha mange små høyskoler. Sektoren er kritisert for å være lite effektiv, nå sist av Ratsø-utvalget. De snakker om at staten også må kunne legge ned, ikke bare bygge opp. Når professor Ratsø blir bedt om eksempler viser han til små forskningsmiljøer og utdanningssektoren.
Upresis diagnose gir feil medisin?
Det er bare én løsning. Vi må se på fusjonspartnere.
Høgskolen i Molde ble opprettet i en tid da distriktspolitikk stod sterkt. Det er ikke tilfelle i dag. Da må vi gi departementet gode argumenter for at de fortsatt skal bruke flere hundre millioner på å ha en høyskole i Molde. Det kan vi gjøre gjennom å være god på undervisning, forskning og industrikontakt. Helst på alle områder.
Hjelle mener det er urimelig å publisere like mye som universitetene, når disse har større forskningsmidler og flere stipendiater enn oss. Det er klart at det er institutter på universitetene som har sterk fokus på forskning og publiserer langt mer enn gjennomsnittet. Institutt for informatikk ved Universitetet i Bergen, der jeg også arbeider, er et godt eksempel. De har forskere som publiserer 20 ganger mer pr år enn det som er gjennomsnittet ved Høgskolen. Men å nå gjennomsnittet for de store universitetene burde ikke være vanskelig. Om jeg skal sammenligne med mine kollegaer ute i verden har vi svært godt med ressurser – men vi produserer langt mindre. Problemet er kanskje mer mangel på ambisjoner enn mangel på muligheter.
Hjelle har helt rett i at alle norske undervisningsinstitusjoner møter utfordringer når store deler av ungdomskullene skal gå videre til høyere utdanning. Men det kan vi gjøre noe med. Dagens opplegg har vi arvet fra tidligere tider da vi hadde godt motiverte studenter med en god faglig bakgrunn. Ideen var at studentene skulle arbeide mye på egenhånd. Det fungerte bra. I dag har vi andre typer studenter, men vi har beholdt det gamle pedagogiske opplegget. Det fungerer ikke. Vi bør kreve at studentene er her hele arbeidsuken, at de følger forelesninger og deltar i prosjekter. Det er ingen radikal tanke, mange amerikanske universiteter har et slikt opplegg. Ambisjonen må være å få ut gode kandidater med det studentmaterialet vi har i dag.
Når vi skal argumentere for at det fortsatt skal være en høyskole i Molde burde vi ha et sterkt samarbeid med lokal industri. Undertegnede har hatt det i alle de årene jeg har vært i Molde. Interessant nok har disse prosjektene også ført til vitenskapelig publisering. Erfaringer fra Oshaug Metall, Moxy, Brunvoll og shipNor i Angvik har ført til publikasjoner, også i verdensledende tidskrift. Høgskolen burde vært en sentral samarbeidspartner for lokal industri, men det krever igjen at en har ambisjoner.
Om Høgskolen skulle stått alene burde vi ha utnyttet de fantastiske mulighetene vi har hatt til å bli virkelig gode, til å gi departementet udiskutable argumenter for å opprettholde institusjonen. Det har vi kanskje ikke gjort. I dag tror jeg likevel at en fusjon er eneste realistiske løsning. Hvis ikke vil nye krav til kvalitet føre til at vi blir vingeklippet.
17.02.16,
Kai A. Olsen, professor i informatikk Høgskolen i Molde og Universitetet i Bergen
---
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal