Vi har nettopp vært gjennom nye minnemarkeringer, sju år etter de grufulle handlingene som tok livet av åtte mennesker i Regjeringskvartalet og 69 ungdommer som deltok på AUFs sommerleir på Utøya. Enda flere ble skadd.
Terrorangrepet kom som et sjokk i Norge. Vi kjente til hatmeldinger i sosiale medier, men de færreste trodde noen ville ta det til det steget terroristen gjorde. En hel nasjon sto samlet i sorgen og i avskyen mot de holdningene drapsmannen forfektet. Norge fikk mye oppmerksomhet for hvordan nasjonen taklet hendelsene. Kjærligheten skulle bekjempe hatet. «Aldri mer 22. juli», sa vi.
Nå har det gått sju år. Hvordan står det egentlig til? Aftenposten har gjort en stor jobb med å dokumentere hvilke hatmeldinger som overlevende etter Utøya-massakren fortsatt blir utsatt for. Det er skremmende lesning. Unge mennesker som har vært gjennom marerittet på Utøya, får meldinger om at det var synd at morderen ikke rakk å drepe dem også. Aftenposten har også ettergått hvem det er som står bak de hatefulle ytringene. De har identifisert 29 av 36 avsendere. De kommer fra hele landet, er flest menn med snittalder på rundt 50 år. De tjener relativt dårlig og er svært kritiske til Arbeiderpartiet og det de mener er en islamisering av landet.
Det har vært lett å slippe til med hatefulle ytringer på nett. Mye skjer i grupper der nettroll konkurrerer med meningsfeller om å være det tøffeste trynet. Mye er skrevet i fylla, og noe kan sikkert forklares med psykiske plager. Men vi ser også en trend der hatet er mer omfattende enn vi liker å tro. Som regel er trusler på nettet ikke mer enn trusler. Men det sa vi også før 22. juli 2011. Og trusler skal tas på alvor og politianmeldes.
Det er viktig å tenke godt over retorikken vi bruker i politikken, i media og i all samfunnsdebatt. Det må skje både på nasjonalt og lokalt plan. Og dessverre er det liten hjelp å hente internasjonalt blant verdens mektigste politikere. Her spres hat og trusler med caps lock på.