Det hjertelige møtet mellom Nord-Koreas leder Kim Jong-un og USAs Donald Trump er historisk og særdeles uventet. Nå er det store spørsmålet om dette får noen varige konsekvenser? Det de to statslederne skrev under på i Singapore tirsdag morgen, er svært generelt og ikke mer enn en forsiktig start.

Det var ikke mange som så dette møtet komme da Trump og Kim Jong-un hadde en heller uverdig ordkrig der de skjelte hverandre ut etter noter. Nord-Korea truet med å bruke atomvåpen, mens USA lovet en total utslettelse. At de samme statslederne noen måneder seinere møtes ansikt til ansikt og framstår som perlevenner, bare bekrefter hvor uforutsigbar verdenspolitikken har blitt. At en amerikansk president håner sin kanadiske kollega og tar avstand fra sine viktigste allierte – for så å hylle en av verdens verste diktatorer, lover ikke særlig bra.

Vi er svært spente på vegen videre. Felleserklæringen sier at begge nasjonene skal «jobbe for varig og stabil fred» og at Nord-Korea skal arbeide for full nedrusting av atomvåpen på den koreanske halvøya. Dette er ikke annet enn hva Kim Jong-un har sagt tidligere med tanke på å få til toppmøtet med Trump. For Jong-un er møtet en seier i seg sjøl.

Atomvåpnene er Nord-Koreas eneste kort på hånda når det kommer til forhandlinger. Landet har ikke mye annet å by på. Det kan bety at det tar lang tid før de legger dette kortet på bordet. De ønsker slutt på sanksjonene mot landet, garantier om ikke å bli angrepet og økonomisk bistand. USA har foreløpig bare krevd å bli kvitt atomvåpnene.

Formelt er Nord- og Sør-Korea fortsatt i krig med hverandre. Uten atomvåpnene er den enorme hæren i nord lite verd i en eventuell krig med Sør-Koreas allierte. Det siste året har vi sett en oppmykning i forholdet mellom nord og sør, men det er fortsatt en lang veg å gå før folk på alvor tror at faren er over. Regimet i Nord-Korea er et av de verste vi har i verden i dag, og menneskerettigheter må etter hvert komme på bordet. Kanskje er møtet i Singapore starten på noe bra. Vi må i alle fall håpe.