Aldri har det – i nyere tid – vært så mye ulv i Norge som nå, til tross for at det i vinter ble felt rekordmange dyr i den lovlige jakta. Hvorfor er det slik?

18. mai kom dommen i saka mellom WWF og staten om lovligheten av ulvejakta i Norge. Etter at regjeringa ga fellingstillatelse på 50 ulver i Norge, gikk dyrevernsorganisasjonen til sak mot staten og mente at Norge var i ferd med å utrydde en truet dyreart. Men domstolen ga staten og regjeringa medhold. Det er Stortinget og ikke domstolene eller andre som skal bestemme hvor mye ulv vi skal ha hvor ulven skal ha lov til å leve.

I vinter ble det til sammen registrert 115–116 ulver i Norge. Rundt en tredel av disse holder til på begge sider av grensa med Sverige. De fleste ulvene i Norge befinner seg i eller nær forvaltningsområdet for ynglende ulv i Norge (ulvesonen), som ligger i Hedmark, Akershus, Oslo og Østfold.

I vårt område er det årevis mellom hver gang det registreres ulv, og da dreier deg som enslige streifdyr på gjennomfart. Forrige helg ble det gjort sikker observasjon av ulv litt sør for Aursjøen ifølge oppdalsavisa opp.no. Men ulven blir neppe et stridstema i vårt nærmiljø de nærmeste åra. Da er det heller andre rovdyr som kan skape strid.

Dommen om lisensjakt på ulv fra Oslo tingrett er derfor viktig prinsipielt for hele landet. Forvaltningen av våre rovdyr skal balansere kravet til vern av truete arter og samtidig sikre at områder som er prioritert for husdyrhold skal fortsatt næringsinteressene ha forrang.

I dommen uttrykkes det håp om at forvaltningen skal dempe konfliktnivået mellom verneinteresser og næringsinteresser i Norge. Dessverre er det fortsatt slik at ulvekonflikten viser stor avstand mellom bygd og by.

Ulven hører til i norsk fauna. Men den kan ikke få lov til å fortrenge næringsinteressene fra norsk utmark. Derfor har vi opprettet ulvesoner. Det er urealistisk å tro at ikke ulven vil forbli en truet dyreart i Norge, men vi skal verne om vår ulvestamme innenfor sona – ikke utenfor.