Fredag kveld er det premiere på «Pawn Sacrifice», filmen om sjakkgeniet Bobby Fischer som lenge balanserte mellom det geniale og det paranoide. Til slutt tok de psykiske problemene overhånd, og han døde venneløs etter et tragisk liv. Det er en fascinerende historie.
EF-kamp og 2. divisjon
Sjøl var jeg 12 år da den legendariske VM-kampen ble spilt sommeren 1972. Norge sto foran en EF-avstemning, det var straks klart for sommer-OL i München, og nyhetsbildet ellers var preget av terrorhandlinger og flystyrter. Her hjemme spilte Molde FK i 2. divisjon avdeling B, sammen med Clausenengen, Frigg og Ålesund. De endte midt på tabellen. Eivind Løberg sang Rattiti, og Dr. Hook herjet på hitlistene. Men der ute var det kald krig mellom øst og vest. Ikke fullt så kald som noen år tidligere, men like fullt preget situasjonen hele verden. Stormaktene hadde hatt kappløp om verdensrommet, og i 1972 skulle Sovjetunionen for alvor vise hvem som hadde de smarteste folka. Slikt ble avgjort ved sjakkbrettet. 18 år før Magnus Carlsen skulle bli født.
Vant 20 på rad
Sovjeterne hadde i lang tid dominert sjakken, men nå var det en spesiell amerikaner som skulle utfordre den russiske bjørnen. Han ble amerikansk mester som 14-åring, ble tidenes yngste stormester, ble den første som vant et amerikansk mesterskap med 11 av 11 mulige poeng. Når han først bestemte seg for å gå etter verdensmestertittelen, kvalifiserte han seg på en mer spektakulær måte enn noen verken før eller seinere har klart. Han vant 20 kamper på rad mot noen av verdens beste stormestre. Det er som om Manchester United skulle vinne alle kampene de spilte i alle ligaer og cuper i et par år. Bortimot umulig.
Allerede som 13-åring spilte han partier som den dag i dag regnes som verdens beste.
VM-matchen på Island var på topp i alle nyhetssendinger rundt om i verden. I USA var det bare Muhammad Ali som kunne måle seg med Fischer i popularitet, og rundt om i verden ble det sagt at bare Jesus var mer kjent. Det har med andre ord vært et sjakkhysteri der ute lenge før Magnus Carlsen inntok scenen.
Sjakkbølge i Molde
Fischer var den som fikk meg til å begynne med sjakk. Det var han som fikk Harald Isachsen til å begynne med sjakk – og til å melde seg inn i Molde sjakklubb. Han er fortsatt med der, 43 år og tusenvis av dugnadstimer seinere.
Den gangen visste vi ikke om Fischers store problem. Vi visste ikke om paranoiaen og at han fryktet radiosignaler fra både lyspærer og TV-apparat. Vi visste bare at han var genial og spesiell. Og du skal vite at vi heiet på ham i kampen mot han fra Sovjet!
Det begynte ikke bra. Mens 45-åringen fra Leningrad (St. Petersburg i dag) var tidlig på plass i Reykjavik, satt Fischer i Pasadena, California da det nærmet seg VM-start. Han ble lokket til New York for å være nærmere Island, og takket være hektisk lobbyvirksomhet blant annet av mektige Henry Kissinger, som noen måneder seinere ble amerikansk utenriksminister, fikk de Fischer på flyet.
Amatørtabbe
Da første parti startet, satt Spassky ved brettet og satte i gang klokka til Fischer. Amerikaneren var ikke å se. Hadde han blitt en time forsinket, ville han tape på tid. Men Fischer satt på hotellrommet og kjempet mot sine egne demoner. Til slutt dukket han opp, satte seg ved brettet, spilte en del trekk før han gjorde en uforståelig amatørtabbe – og tapte partiet.
Etterpå klaget han på lyder og på kamerabråk. Han mente han hørte tankene til publikum. Da andre parti skulle spilles, dukket ikke Fischer opp i det hele tatt. Hele verden fulgte med. Ville Fischer fortsette VM-kampen? Hadde han reist hjem? Etter å ha fått gjennom at de skulle spille i et annet lokale, stilte Fischer opp i det tredje partiet. Han spilte en overraskende åpning, psyket ut Spassky, og for første gang sto han som vinner etter et parti mot verdensmesteren.
To døde fluer
For å vinne VM, måtte man ha 12,5 poeng, og kampen kunne vare i to måneder. Etter fem partier hadde Fischer utlignet til 2,5-2,5. Nå var det Sovjets tur til å finne unnskyldninger. Spassky mente han ble utsatt for radioaktive signaler eller stråling fra stolen. Stolen ble obdusert av arrangørene. Det eneste de fant, var to døde fluer. Kampen gikk videre, og til slutt vant Fischer ganske overlegent. 12,5 – 8,5. Mektige Sovjetunionen, med sine statslønnede stormestere i sjakk, hadde tapt for den «dekadente Vesten».
Religiøse grublerier
Men den amerikanske sjakkhelten ble aldri den folkehelten USA hadde ønsket seg. Han gravde seg lenger og lenger ned i religiøse grublerier. Sjøl om han var jøde god som noen andre, ble han – av alle ting – anti-semitt. Han nektet å stille opp til noen ny VM-kamp, og ny verdensmester ble utropt i 1975. Tronen var tilbake i Sovjet. Fischer spilte ikke sjakk før i 1992. Men da var det også feil. Han trosset nemlig FN-boikotten og vant en «returmatch» i Jugoslavia mens borgerkrigen herjet. Dette førte til at det ble utstedt arrestordre på ham i USA, med lovnad om 10 år fengsel og inndraging av formuen hans. Han dro aldri hjem igjen.
Da terrorister i 2001 styrtet to fly inn i World Trade Center, sa Fischer i et intervju at USA fikk som fortjent, og dette intensiverte jakten på den tidligere verdensmesteren. Han ble arrestert i Japan og satt fengslet i åtte måneder. Da ringte han for første gang sin islandske bodyguard fra VM-kampen i 1972.
Det endte med at han kunne reise til Island som islandsk statsborger. Knappe tre år seinere døde han, bare 64 år gammel – etter at han nektet å ta medisiner mot en dødelig sjukdom. Han ble gravlagt på Island, og mange av verdens beste sjakkspillere har vært på hans grav og lagt ned blomster. Blant dem er også Boris Spassky – en av få i verden som fortsatt omtalte Fischer som en venn.
Sjakkbrett fra Island
Hjemme har jeg et sjakkbrett som ble laget i forbindelse med VM-matchen i 1972. Jeg har også fått tak i et Time-magasin fra den sommeren – fullt av historie om den legendariske kampen. Jeg meldte meg inn i sjakklubben i Molde som hadde en eventyrlig vekst gjennom 70-åra. Vi arrangerte blant annet det som da var tidenes største NM i sjakk. Siden forsvant sjakkinteressen – helt til Magnus Carlsen dukket opp. I dag opplever Norge igjen en sjakkbølge.
Du trenger ikke være sjakkspiller for å se filmen «Pawn Sacrifice» med Tobey Maguire i hovedrollen. Slik jeg har forstått omtalen av filmen, er mye av fokuset den hårfine grensen mellom det geniale og det paranoide. Fischer var lagt fra den første verdensmesteren som slet med psyken. I sjakk skal man være paranoid ved brettet, for der er det virkelig noen som er ute etter deg og brikkene dine. Men vi andre kommer oss stort sett tilbake til den virkelige verden når partiet er over. Bobby Fischer klarte aldri det.
Filmen har stort sett fått strålende anmeldelser også av folk som knapt vet hvordan sjakkbrikkene flyttes. Kanskje børster du støv av et gammelt sjakkbrett når du kommer hjem etter kinobesøket.