Seint på kvelden 8. januar sendte Trond Giske ut melding om at han trekker seg som nestleder i Arbeiderpartiet. Avklaringen måtte komme. Giske har påført seg sjøl et så dårlig omdømme etter at flere kvinner har meldt fra til partikontoret om upassende oppførsel fra Giskes side, at det ble umulig for partileder Jonas Gahr Støre å ha tillit til nestlederen. Giskes har ikke lenger troverdigheten som en politisk leder som har bedt om velgernes tillit, er helt avhengig av.

Meetoo-kampanjen

Giske-saka har to dimensjoner. Den ene handler om kampanjen Meetoo – kampanjen som handler om å markere at ingen skal bli utsatt for seksuell trakassering, uansett om man befinner seg i et idrettsmiljø, i et glamorøst skuespillermiljø eller i et politisk miljø. Enkeltmenneskers grenser skal respekteres. Punktum. Når Meetoo-kampanjen har truffet Norges største politiske parti, og grums avdekkes, viser det at det nytter å stå opp for personlig integritet. Man har å oppføre seg!

Trond Giske beklaget i pressemeldingen han sendte mandag kveld måten han har oppført seg på i enkelte situasjoner. Hva skjer videre med Giske? Avgangen som nestleder betyr at dørene er stengt opp til posisjonen som partileder og dermed framtidig kandidat til å bli landets statsminister. Giske har brukt de siste 15 åra til å bygge opp posisjonen sin i partiet. Forrige gang Arbeiderpartiet ble satt på høgkant, preget av personkonflikter og maktkamp, var etter katastrofevalget i 2001. Ap fikk den gangen 24,3 prosent oppslutning. Da debatten gikk høgt på landsmøtet høsten 2002, var Giske svært aktiv for å bli lansert som kandidat til å bli nestleder under Jens Stoltenbergs ledelse. Det endte med at Hill-Marta Solberg ble foretrukket. Nå har Giske påført seg sjøl nederlaget.

Trond Giske vil sikkert bli å høre i tida framover også. Sannsynligheten er stor for at vi får se en Giske som enda tydeligere markerer seg som Trøndelags politiker. Han er nemlig helt avhengig av å beholde den sterke forankringen til velgerne han tradisjonelt har hatt i Trøndelag, for å beholde posisjonen som Arbeiderpartiets sterke mann på Stortinget.

Kamp om posisjoner og makt

Før Arbeiderpartiet innså alvorligheten i budskapet fra varslerne, kommenterte flere framtredende personer i partiet at ryktene og anklagene mot Trond Giske var en del av en maktkamp. Personkjemien mellom Giske og den andre nestlederen, Hadia Tajik, var dårlig. Begge siktet seg trolig inn mot å ta over som partileder den dagen Jonas Gahr Støre takker for seg. Og ut fra det vi har hørt fra Støre de siste dagene, kan relasjonen mellom ham og Giske neppe ha vært som hjertevenner.

Maktkamp på toppen er langt fra noe nytt i Arbeiderpartiet. De som huske lengst tilbake, vil nikke til det velkjente anstrengte forholdet mellom Einar Gerhardsen og Lie. Forholdet mellom Reiulf Steen og daværende statsminister Odvar Nordli var mildest sagt kjølig. Mange husker vel møbelhandleren på Jessheim, Arvid Enger, som hadde lydbådsamtaler med Steen der Steen snakket meget ufordelaktig om Odvar Nordli. Maktkampen mellom Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland om å bli partileder i 1981, er mye omtalt, også av Gro sjøl i boka «Mitt liv». Fighten endte med at Gro ble partileder.

Maktkampen jeg minnes tydeligst utspant seg etter Aps katastrofevalg høsten 2001. Thorbjørn Jagland var partileder, Jens Stoltenberg var statsminister. Valget førte til Stoltenberg 1-regjeringas avgang, og Kjell Magne Bondeviks regjering nummer to tok over. Oppvasken etter valgnederlaget var brutalt. Jens Stoltenberg og hans allierte – blant dem Jonas Gahr Støre og Jan-Erik Larsen fra Kristiansund – holdt hemmelige møter for å få avsatt Jagland som partileder. Jagland ble presset, og fikk helseproblem. Vi minnes TV-reportasjen utenfra sjukehuset der komikere i kylling-utkledning løp fram og tilbake i bakgrunnen. Maktkampen endte med at Jagland trakk seg med begrunnelse i helseproblemer.

Den gangen brukte Arbeiderpartiet ett år på å komme til hektene igjen. Under landsmøtet høsten 2002 var rundt 500 utsendinger og tillitsvalgte samlet i kongressalen på Youngstorget i Oslo. Jens Stoltenberg ble valgt til partileder. Men lobbyvirksomheten om nestlederposisjonen var den mest intense jeg har opplevd. Få av landsmøtedeltakerne var mest opptatt av de politiske sakene, alt dreide seg om kampen om posisjoner. Halvparten av landsmøtefolkene var ute av møtesalen. I smårom, i kriker og kroker ble det tisket og lagt strategi for å få sin kandidat valgt. Skulle Ap ha to eller én nestleder? Og hvem skulle det være? Trond Giske var svært aktiv for å fremme sitt kandidatur, Gerd-Liv Valla foreslo Anniken Huitfeldt, Møre og Romsdal ønsket Karita Bekkemellem. Det endte med at den sittende nestlederen, Hill-Marta Solberg ble valgt. Ap var preget av alt annet enn samhørighet og idyll. Men ved stortingsvalget i 2005 gjorde Ap et knallgodt valg og tok over regjeringsmakta sammen med SV og Senterpartiet. Gamle sår var leget.

Hvordan blir livet framover for Ap?

En klok mann i partiorganisasjonen til Ap siterer Winston Churchill fra 2. verdenskrig: «Dette er ikke slutten på krigen. Dette er kanskje slutten på starten av krigen». Med dette antyder erfarne partifolk at Ap har en betydelig jobb foran seg. Punkt 1: Partiet må samle seg om partiledelsen. Det vil si at posisjonene til Jonas Gahr Støre, nestleder Hadia Tajik og partisekretær Kjersti Stenseng må være ubestridt. Punkt 2: Arbeiderpartiet må komme tilbake på sporte de var i på seinhøsten, der man diskuterte hvorfor partiet ikke lyktes med å få fram politikken sin ved valget 11. september 2017. Punkt 3: Ap må ta sjølransakelsen om hvilke verdier som gjelder og hvilke absolutte krav som stilles til oppførsel fra alle som representerer partiet. Og hvordan partiet skal håndtere saker der noen melder fra om uønsket oppmerksomhet eller trakassering.

Muligens har Arbeiderpartiet i Møre og Romsdal vært mer forutseende enn de fleste, for allerede i god tid før jul snakket ledelsen her i fylket om at det kommende fylkesårsmøtet i mars i år bør brukes til å diskutere egen partiorganisasjon. Da hører det vel med å få Aps partisekretær Kjersti Stenseng til å snakke om partikultur og bygging av tillit.

Ingen overraskes dersom Arbeiderpartiet de nærmeste ukene får oppleve svak oppslutning på meningsmålingene. Partiet fikk drøyt 27 prosent ved stortingsvalget. Men det er antakelig langt ned til å slå hodet så kraftig i kjellermuren som da maktkampen mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland raste på sitt verste i 2002. Da så Ap bunnmåling på 14 prosent! Tre år seinere vant de valget …

I enhver organisasjon er det slik at når problemene tårner seg opp og verden virker som en eneste lang motbakke at ledelsen settes på prøve. Dette er Aps verden nå. Månedene framover må Jonas Gahr Støre og hans lederteam vise at de evner å snu negativitet til optimisme. Det største problemet for Arbeiderpartiet etter valgnederlaget i høst er at det har gått snart fire måneder uten at det er skapt oppmerksomhet rundt partiets politikk. For et parti med ambisjoner om å styre landet, er politikken ikke helt uvesentlig.