Alle folkevalgte må stille seg selv spørsmålet, hva er vår hovedoppgave: Å ha et budsjett i balanse eller å ivareta innbyggernes grunnleggende rettigheter etter de lover staten har gitt.

Grunnleggende handler det om god nok budsjettdekning for de lovpålagte oppgavene kommunen skal løse. Får kommunene sin rettferdige del av verdiskapingen til å løse velferdsoppgavene vi er pålagt?

Vi har ulike avtaler og lover å forholde oss til for å sikre innbyggerne de rettigheter de har. Knut Berge, leder av rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne i Molde, peker på de forpliktelser vi har etter menneskerettighetene. I tillegg har vi også en høyesterettsdom, Fusa-dommen (Rt. 1990 s.874,) som slår fast følgende:

Kommunehelsetjenesteloven er en rettighetslov. Den gir rett til nødvendige helsetjenester.  § 1-1 fastslår kommunenes plikt til å sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen.  § 2-1 gir rettskrav på helsehjelp av en viss minstestandard. Selv om Fusa-dommen omhandler retten til hjemmesykepleie, så danner den presedens for andre offentlige helsetjenester eller hjelpebehov. Helsehjelp er etter helsepersonelloven § 1-3 e) definert som: enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, og som utføres av helsepersonell.

Motstridende krav? I lovforarbeidene til Ot.prp. nr. 66 (1981-82) sies det at hjelpeplikten begrenses til det som økonomi, tilgang på helsepersonell og utstyr gjør mulig og at standarden på tilbudet må være opp til den enkelte kommune å fastlegge. Norsk helseplan derimot sier at det skal være lik tilgang på helsetjenester uansett bosted. Dårlig økonomi i en kommune kan ikke begrense pasienters krav på en minstestandard av helsehjelp. Den skal være lik for alle. Er det ikke ytt tilstrekkelig med midler til å kunne tilby nødvendig helsehjelp, så skal dette etterbevilges. Fusa-dommen sier selvsagt ikke hvor pengene skal tas fra. Det blir som med Fosen-dommen i Høyesterett, vindmøllene er oppført i strid med menneskerettighetene, altså ulovlig, men Høyesterett pålegger ikke NVE å rive dem.

Fusa-dommen slår fast følgende: «Enkelte lovfestede rettigheter er av en slik art at en borger har krav på dem uansett, eller har krav på tjenester av en viss kvalitet. Forvaltningen plikter å oppfylle lovens krav til minstestandard, uavhengig av eventuell knapphet på ressurser» Det er lett å forstå at virkelighetsforståelsen mellom en ordfører/ kommunedirektør og et ombud for funksjonssvake vil sprike en god del når kravet til minstestandard skal defineres.

HVPU reformens endelikt? Jeg satt i Molde kommunestyre for RV da den såkalte HVPU-reformen ble innført på 90 tallet. Den skulle normalisere botilbud i hjemkommunen for de som hadde hatt tilhold på         Hellandheimen. Kommunekassa var heller ikke den gang særlig forberedt på normaliseringen. Nå er vi altså der at når det ikke er penger til å gjennomføre reformen så må man rykke tilbake til det man skulle bort fra? Om man da bruker begrep som reversering eller optimalisering kan jo være en smakssak, men optimalisering høres åpenbart mer positivt ut. Nå skrus de kollektive velferdstilbudene ned og kommunen som per definisjon skal bygge det store fellesskapet velger gjerne å omskrive nedskjæringer i mer positive ordelag.

«Ett skritt fram og ett tilbake?» Det gjelder åpenbart HVPU-reformen. Den ble en bo-reform og lite annet. Mer en segregering enn inkludering. Tanken var å gi et tilbud om arbeid /sysselsetting, undervisning/opplæring med de samme rettigheter som alle andre borgere har. Det å utnytte ressursene/arbeidskraften best mulig er ikke noe galt i seg selv, men det må føles ganske stigmatiserende å få vite at det er HVPU-klientene, de syke og eldre som ødelegger kommuneøkonomien. Kommunen får tross alt et statlig tilskudd på ca 800 000,- per klient og inntil 80% utgiftskompensasjon for tyngre PU-klienter. Hvor mye som da er «overforbruk» på denne gruppen bør det informeres om. Eldrebølgen har vi snakket om i en 10 -15 års tid, men det er åpenbart ikke satt av penger eller menneskelige ressurser til å møte økningen av flere, sykere, dyrere og eldre befolkning.

Er lokalpolitikere selvplagere? Melvin Steinsvoll hadde et innlegg i RB for litt siden der han stilte spørsmål ved inntektssystemet til kommunene. Det er det all grunn til å gjøre. Hvorfor i all verden finner vi lokalpolitikere oss i å bli avspist med alt for lite midler til å gi innbyggerne det de har krav på? Det er lokalpolitikerne som sitter med skjegget i postkassa når midlene ikke strekker til. Enkelte stemmer som Heidi Nordby Lunde bebuder at vi går inn i et år der det offentlige får gode tider, mens alle andre må spare. Jeg vet ikke hvilken planet eller kommune hun befinner seg i eller på, men det er en annen virkelighet enn min som kommunepolitiker, eller det store flertall av Moldes borgere, vil jeg tro. Siste del av påstanden er selvsagt riktig, men de kan ikke forvente særlig drahjelp av den kommunale «overfloden» som Heidi har konstruert.

Lovpålagte tjenester må øremerkes. Inntektene til kommunene styres av staten via skatteøret. Det ble justert opp under koronaen og ga Molde kommune et «overskudd» på ca 200 millioner. Kjærkomment nå i disse tider, men fort spist opp. Det er viktig å unngå en stadig tilbakevendende diskusjon om hvem eller hva som er årsaken til underskuddene.  Derfor må vi gjeninnføre øremerking av alle lovpålagte tjenester som kommunen er forpliktet på. Da vet vi i alle fall hvem som har ansvaret for å sikre økonomi til å oppfylle kravene. Rammebevilgningssystemet er en felle der Stortinget overlater ansvaret til lokalpolitikerne med beskjed om å prioritere det er de hjelpetrengende som i siste instans får belastningen med å saldere budsjettet.

Lokaldemokrati er bra men ikke ufeilbarlig. Molde kommune bestilte en rapport i 2017 som skulle gi svar på hvordan HVPU-omsorgen kunne spare penger, den såkalte Devold-rapporten. Den oppskriften var vel ingen suksess, men det kan vel hende at vi går inn i en tid med flere konsulentrapporter som ikke tar høyde for tjenestemottakeres rettigheter og lovens krav til saksbehandling. Kostra-tall fra kommuner som driver billigere omsorg kan jo være til hjelp, men det er likevel nødvendig å forholde seg til saksbehandlingsregler og brukermedvirkning, ikke til smarte konsulenter som mener de har funnet løsningen på kommuneøkonomien. Vi kan ikke drive kommunesektoren på denne måten med dyre konsulentrapporter som skal presse ned prisen og svekke tiltakene for de aller svakeste.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal