Administrasjonen hadde to ganger bedt om «Signal fra hovedutvalg til budsjett 2023 og økonomiplan 2024-2026». Med et merforbruk på nesten 100 millioner hadde kommunedirektøren foreslått å legge ned 31 sykehjemsplasser som var beregnet å gi en innsparing på 19 millioner. Konsekvenser for kostnader med utvidet hjemmesykepleie var ikke en del av regnestykket. Hvordan de resterende 80 – 90 millionene i merforbruk skulle dekkes inn «skulle det arbeides videre med». Ambisjonen i saksutredningen stilte ingen spørsmål ved: «Hvordan komme i økonomisk balanse».

Hovedutvalget hadde ikke brukt tiden etter utsettelsen i maimøtet til å finne en farbar vei ut av problemene. Og i løpet av sommeren hadde også utfordringene blitt større. Det eneste signalet hovedutvalget hadde å komme med var at dette er nå så vanskelig at her får administrasjonen gjøre det som de mener er nødvendig. Så skal vi (flertallet av medlemmer av hovedutvalget) stille oss bak administrasjonens beslutning. Grunnen til beslutningsvegringen ble fra et medlem uttrykt slik: Vi kan ikke stille til valg etter å ha lagt ned sykehjemsplasser. Var det en forsnakkelse eller hadde det vært enklere å kutte sykehjemsplasser hvis det ikke var valg neste år? Og er det enklere å gå til valg når en demonstrerer at en ikke vil drive med politikk? Nå har altså hovedutvalget overlatt styringen til kommunalsjefen, setter seg i baksetet og blir med på ferden. FRP-representanten oppfattet det som en feig beslutning. Av og til kan FRP ha rett.

Vi har de pengene vi har, og skal noen få mer, så må andre få mindre. Omtrent slik har kommunalsjef Thalen uttalt seg om Molde kommune sin styring av sektoren hun har ansvaret for. Det er en selvfølgelighet. Men når kommunalsjefen forstår dette slik at dette er de pengene vi får, og de får vi klare oss med, så blir det bare virkelighetsfjernt. Jeg skal foreslå en annen formulering som kommunalsjefen kan bruke og som også sektorens regnskaper viser er slik virkeligheten er.

Det koster det det koster. Det er virkeligheten som kommunens økonomiavdeling presenterer i sine månedlige rapporter både til kommunalsjefer og politikere. Budsjetter bestemmer ikke behov og rettigheter. Og dersom behov og rettigheter heller ikke skal bestemme budsjetter hvorfor skal en da i det hele tatt lage budsjetter. Må du ha en sykehjemsplass for å få forsvarlig helsehjelp så skal du ha en sykehjemsplass. Og har du krav på tjenester fra Bo og habilitering, så kan ikke enheten kutte i tjenesten til noen for å finne penger til nye tiltak.

Og det blir bare verre. I et tidligere kommunestyremøte ble det av en representant sagt at det ikke er sjøfronten som er årsaken til kommunens økonomiutfordringer. Det er kanskje riktig. Det ville vært mer presist å si at det ikke er sjøfronten alene som er problemet. Men det har vært for mange «sjøfronter» i Moldebudsjettet i for mange år. Kommunestyret har vedtatt å ta opp lån for å gjennomføre politisk prioriterte investeringer.  I allerede trange budsjetter må det nå også finnes rom for en kraftig vekst i lånekostnader. Lånekostnader som øker hver gang Norges bank hever lånerenten. Lån for blant annet å bygge ny sykehjemsavdeling på Råkhaugen som kommunen ikke har råd til å drifte.

Kommunens budsjettpraksis. Det burde være åpenbart, for alle som ikke velger å stikke hodet i sanden, at Molde kommune sin nåværende budsjettpraksis ikke fungerer. Etter flere tiår med underbudsjettering for sektoren. De to sektorene som drar av gårde med det aller meste av kommunens inntekter, er i hovedsak lovpålagte tjenester. Da nytter det ikke å budsjettere basert på KOSTRA, «kostnader innenfor sektoren i sammenlignbare kommuner» eller runde formuleringer om tiltak det arbeides med. I mandagens møte var det kun et medlem av hovedutvalget som etterlyste tall. Til å være en sak om regnskap, budsjetter og konsekvenser av beslutninger, så var saksfremstillingen fattig på tall. Møtebehandlingen viste også at her famler både administrasjonen og hovedutvalget i blinde etter en veg ut av uføret. Følgende signal fra hovedutvalg hadde vært på sin plass dersom en forstår at urealistisk lave budsjetter løser ingen utfordringer for kommunen:

  • Budsjettet for sektor helse og omsorg som foreslås for 2023 skal være realistisk og oppnåelig.

  • Budsjettet skal derfor ta utgangspunkt i tilgjengelige regnskapstall for sektoren og den enkelte enhet, og realistiske prognoser for inneværende år.

  • Konsekvenser av endringer i budsjettrammer i forhold til kostnadsprognose for 2022 skal være gjort rede for i administrasjonens budsjettforslag.

  • Estimat på kostnadsøkning eller rersultateffekt for foreslåtte innsparingstiltak for den enkelte enhet innenfor sektoren skal vises.

Da vil både administrasjonen vite hva de foreslår, og hovedutvalget vite hva de beslutter. Slik det burde være.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal