Det skal avholdes møter i flere utvalg frem mot jul. For skolenes del er budsjettarbeidet i hovedutvalget for oppvekst, kultur og velferd (OKV) særlig viktig.

Onsdag 8. juni ble det avholdt møte i OKV (RB 16. juni). Kommunalsjef Ann-Mari Abelvik redegjorde der for nødvendigheten av kutt på om lag 40 millioner kroner. Det ble pekt på at skolesektoren har et omfattende merforbruk, og at de derfor må gi fra seg ressurser. Det ble vist til at tallet på barn og unge går ned. Abelvik la i samme møte frem en tiltaksplan for å gjennomføre kuttene.

En slik tiltaksliste har som forutsetning at det skal spares. Lengden på listen avhenger av hvor mye som eventuelt skal spares. Jeg er selvsagt på det rene med at alle offentlige sektorer, herunder også skolesektoren, må ha et stadig fokus på effektiv drift. Likevel er det god grunn til å invitere politikerne til refleksjon rundt spørsmålet om i hvor stor grad det er mulig å spare dersom våre barn skal nyte godt av et forsvarlig opplæringstilbud.  Videre må man utfordre noen av de vedtatte sannheter som tilsynelatende gjør innsparinger til en ufarlig ting. Noen av disse er:

  • Tallet på barn og unge går ned. Er det tilfelle? Kommunens egen grunnskolestatistikk viser at elevtallet de siste 5 årene har gått ned med bare 21 elever. Hvilke prognoser bygger administrasjonen på når man mener et fallende antall barn og unge kan begrunne dramatiske kutt i dag?

  • Skolesektoren har et omfattende merforbruk. Det er et faktum at mer enn 90 prosent av barneskolenes budsjett går med til lønn - altså bemanning. Merforbruket som man antyder er uforsvarlig går så godt som utelukkende med til lønn - altså bemanning. Med mindre våre politikere mener man kan sette lærenormen til side, er merforbruk isolert sett et dårlig argument for kraftige kutt.

  • Skolesektoren i Molde kommune bruker mer på skole enn kommuner man sammenligner seg med (Abelviks orientering til OKV 8. juni). Om så er tilfelle, betyr det at det er Molde kommune som bruker for mye? En slik sammenlikning har liten verdi når man skal forsvare kutt. Kommunepolitikere rundt om i Norge må svare for sine ressurstildelinger. Molde kommunes politikere må vurdere situasjonen i vår kommune konkret, og de må ta ansvaret for konsekvensen av beslutningene som tas.

Politikernes stadige angrep på skolesektoren er nokså forstemmende, og vitner om manglende vilje til å se de store linjer, og hva samfunnet profiterer på i et lengre perspektiv.

I dagens samfunn snakkes det gjerne om viktigheten av at barns utfordringer fanges opp tidlig. Det forutsetter at barn blir «sett». Forskning viser at jo tidligere problemer og utfordringer fanges opp, jo bedre er prognosen for at barn skal få en trygg vei frem mot, og inn i voksenlivet. Jo bedre man lykkes med denne typen «tidlig innsats» jo mer sparer kommunen på andre budsjetter  - barnevern, psykisk helse og rus. Dette er et faktum. Videre er det et faktum at barneskolen er den eneste arena hvor alle kommunens yngste barn er samlet og hvor de dermed kan bli oppdaget og sett. Derfor er en robust og bærekraftig barneskole viktig for samfunnet, og for Molde kommune.

I takt med stadige kutt i skolene reduseres lærernes mulighet til å vie det enkelte barn tid.

Det er i dag stort fokus på at flere og flere barn sliter med psykisk helse. Antallet øker i stort tempo. Stadig flere henvises til BUP. Ikke mange nok får tilbud, og de som får, må stå i lang ventekø. Skolen har fått en rolle der de fungerer som «venterom» for BUP. Politikerne må forstå at barnas utfordringer ikke forsvinner selv om de ikke fyller kriteriene for inntak ved BUP. Da må barnas utfordringer håndteres av skolen alene. Skolene påføres på den måten store oppgaver som det krever ressurser å løse. Tilsvarende gjelder for merbelastningene nedleggelsen av introduksjonsklassen på Sellanrå har medført.  Det pyntet på budsjettet at denne utgiftsposten forsvant, men utfordringene forsvinner ikke av den grunn. I stedet for en egen klasse der voksenressursene er dedikert til fokus på elementær opplæring og integrering flyttes ansvaret ut i den enkelte skole og til læreren i den klasse som får en ny elev. Dette krever ressurser.

Våre barn har nettopp vært gjennom to år med tiltak som følge av pandemien. De har lidd under stengte skoler og fritidsaktiviteter. Tiltakene har hatt store konsekvenser for deres mulighet til sosial livsutfoldelse. Det rapporteres om en økning av antall barn med psykiske problemer. Man må erkjenne at barna våre de siste årene har gjennomgått kanskje Norgeshistoriens største eksperiment. Man vet ennå ikke de fulle konsekvenser av dette.

Som før pandemien, er skolen den eneste arena der alle samfunnets barn er innom. Spørsmålet politikerne må stille seg er da om det nå er riktig tidspunkt for å fortsette en utmagring av denne arenaen. Eller bør man gjøre det motsatte, altså bygge den opp?

Budsjettarbeid innebærer vanskelige spørsmål knyttet til prioriteringer. Prioriteringer er politikk og politikken utøves av våre politikere.

Da man vinteren 2019 måtte fatte vedtak i form av tiltak som man visste ville ramme barna hardt, foretok man i realiteten en nedprioritering av barna til fordel for de eldre. Barna tok en «for laget». Barna ofret seg for bestemor og bestefar. Ser man det på den måten, bør det ikke være så vanskelig å prioritere til fordel for barna nå som pandemien er over. Men det krever politikernes mot å si at nå er tiden kommet til at institusjonene rundt barna skal styrkes selv om det betyr at andre må vike.

Kommunens eldre skal selvsagt ha et forsvarlig tilbud og en verdig alderdom, men man må ikke glemme at barna har ofret to av de kanskje viktigste årene av sine liv for å skjerme de eldre. Dette er et perspektiv politikerne med god samvittighet kan ta med seg videre i budsjettarbeidet.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal