I et leserinnlegg den 30. januar fra Arbeiderparti-politikeren Aasmund Kristoffersen blir det påstått at avfallet fra kjernekraft-industrien er svært problematisk. Han tar utgangspunkt i debatten på NRK, og går langt med å si at det ble uttrykt likegyldighet, kunnskapsløshet og grov feilinformasjon.

Dette kjenner vi oss ikke igjen i. Det er også vanskelig å imøtegå påstanden konkret ettersom det ikke nevnes noen eksempler på hva som skulle være «grov feilinformasjon».

Bare rundt 5 prosent av energien i kjernekraftens brensel blir utnyttet i dag. Det meste av de resterende 95 prosentene kan gjenvinnes fra avfallet og brukes i fjerdegenerasjons kjernekraftverk. Istedenfor avfall, bør vi se på dette som en ressurs. Kanskje vi burde kalle det «så-vidt-brukt»-brensel?

Den delen av avfallet som ikke har noen verdi og er mer utfordrende å håndtere består av kortlivede atomer. Etter 40 år er radioaktiviteten fra disse redusert til 1 promille, og etter 600 år er de stort sett borte. Da gjenstår kun langlivede atomer som må trenge inn i kroppen din for at det skal være farlig. Man må altså spise noe som ligner på en stein.

Det er derfor grov feilinformasjon når Kristoffersen hevder at avfallet er farlig for mennesker og natur i helt opp til en million år. Til sammenligning finnes det mer enn nok av stoffer som vi omgir oss med til daglig som er farlige å spise, uten at vi tenker noe nevneverdig over det.

Andelen av globalt farlig avfall fra annen industri overstiger kjernekraftens radioaktive avfall med tyve tusen ganger hvert år. Det er mye lettere for kjernekraft-bransjen å ta ansvar for det radioaktive avfallet som kommer i relativt små mengder, og dermed er overkommelig å håndtere.

Ingen løsninger er feilfrie. For alt må settes i perspektiv. Ett kullkraftverk produserer årlig like mye avfall – som også er radioaktivt – som all kjernekraft har gjort i 70 år. Det produseres også ett tonn radioaktivt avfall per tonn sjeldne jordmetaller som utvinnes. Disse inngår i elektronikk og andre komponenter fornybar energi er avhengig av.

I dag kan alt amerikansk avfall fra kjernekraft parkeres på en fotballbane med 10 meter i høyden. Det er med andre ord få teknologier som gir så mye energi med så lite avfall som kjernekraft. Med ny teknologi kunne dette vært redusert med inntil 98 prosent, og det amerikanske avfallet som før rommet en fotballbane ville ikke rommet mer enn en enebolig.

Kjernekraft har lenge vært en samtalestopper. Nå ser stadig flere at ny kjernekraft er den raskeste og minst arealkrevende måten å fristille oss fra fossile energikilder. Det som henger igjen er frykten for det radioaktive avfallet. Det er forståelig at noe som er usynlig, luktfritt og farlig i store doser kan skape slike følelser. Men vi må ikke la disse følelsene blende oss for fakta. Dagens kjernekraft-teknologi kan ikke sammenlignes med den som eksisterte for 50 år siden. Nye kjernekraftverk er nå de tryggeste kraftverkene som finnes.

Vi ser dessverre at avfallet fortsatt legges frem som et argument mot kjernekraft, som med Kristoffersens innlegg. Det finnes nå smartere løsninger med ny teknologi for å løse denne utfordringen, hvor avfallet blir en ressurs i stedet for en byrde vi må grave det ned. Her må vi forresten ikke lengre enn til Danmark for å finne selskaper som jobber med å utvikle denne teknologien. Hva er det danskene kan som ikke vi kan?

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal