Bakgrunnen er en påstand om at en undersøkelse utført av NTNU i Mausund-området utenfor Frøya, angivelig viser at utslipp fra åpne merder gjør krabben i området uspiselig.

Løvik omtaler oppdrettsnæringen som en «cowboy-økonomi» som «tek for seg av naturressursane» og «brukar dei opp», uttrykk som for meg er en direkte oppfordring til å gjøre en faktasjekk av påstandene han fremmer. Denne faktasjekken avslører raskt at forskningsrapportene Løvik refererer til slettes ikke kommer med de konklusjonene som Løvik påstår. Tvert imot antyder de at flere av miljøgiftene som Løvik nevner ikke kommer fra oppdrettsnæringen, men sannsynligvis fra andre kilder, hhv. naturlige kilder og aerosoler. Det er kun kobber som muligens har en kobling til «lokale» kilder. Bruken av kobber i oppdrettsnæringen er minskende, og Mausundrapportene viser også at kobbernivåene er mer enn halvert fra 2017 til 2018 i både sedimentene og i brunt krabbekjøtt.

En samtale med lederen for undersøkelsene bekrefter at de ikke har trukket noen konklusjoner om hvorvidt det er oppdrettsnæringen som er kilden til de høye nivåene av miljøgifter i krabbekjøttet. Man har heller ikke tatt noen prøver fra forskjellige anlegg slik Løvik påstår.

Mausund-undersøkelsene gir altså ikke støtte til påstanden om at oppdrett må foregå i lukkede merder eller på land, og selv mener jeg at det er for tidlig å trekke noen bestemte konklusjoner om hvordan oppdrett av fisk skal foregå i fremtiden. Hver oppdrettsmetode har sine fordeler og ulemper:

Åpne anlegg sliter med lakselus, rømming og annen uheldig påvirkning av de marine omgivelsene, men har fordelen av at de ikke gir noen varig (synlig) påvirkning på omgivelsene, at de er rimelige (noe som gir overskudd til utbytte, skatter og produktutvikling), og at energiforbruket er lavt.

Landanlegg har fordelen med full kontroll over miljøpåvirkningen, men høyt energiforbruk (ca. 50 ganger mer per kg produsert fisk enn et åpent anlegg ifølge mine beregninger), høye investerings-kostnader, en utfordrende fiskehelsesituasjon, og store innhugg på land gjør at de er uheldige fra et klimatisk og naturinngripende perspektiv.

Lukkede merder er et godt kompromiss med god miljøkontroll, lavt energiforbruk og lite naturinngrep. Jeg holder selv en knapp på den løsningen (ikke minst fordi jeg selv er involvert i den lukkede merden «Egget»), men teknologien er ennå ikke ferdig utviklet: selv om det er en langt rimeligere oppdrettsmetode enn landbasert oppdrett, er det et stykke igjen før lukkede merder finner en form som er konkurransedyktig sammenlignet med åpne merder.

Vi skal heller ikke glemme at det også foregår utvikling av den tradisjonelle åpne oppdrettsmetoden. Bedre fôr og nye fôringssystemer som gir vesentlig mindre avfall, nedbrytbare og mer miljøvennlige impregneringsmidler, nye metoder for å bedre merdmiljøet og miljøpåvirkningen fra åpne merder er i fokus som aldri før.  En åpen merd anno 2022 er vesentlig mer miljøvennlig enn en merd fra 2017.

Oppdrettsnæringen er en fremtidsnæring. Selv om den fortsatt har en rekke utfordringer når det kommer til miljø-, klima,- og og dyrehelsespørsmål, tør jeg å påstå at fiskeoppdrett allerede i dag er den minst «u-bærekraftige» metoden for matproduksjon som fins, også i sammenligning med frittgående høner, kyr, sau, gris og grønnsaker. Norsk fiskeoppdrett er per i dag i verdenstoppen når det kommer til bærekraftig matproduksjon.

Å tvinge næringen inn i en bestemt retning før den teknologiske utviklingen er på plass, kan lett få uheldige konsekvenser. Et godt eksempel på dette er nettopp landbaserte landanlegg: en av Pufab sine kunder sør for «billigstrømsgrensen» har allerede gitt opp grunnet høye strømpriser. Høye strømpriser er en stor utfordring for alle landanlegg i Sør-Norge, og på sikt må vi nok dessverre forvente at dette vil ta knekken også på landbaserte anlegg lenger nord. Derfor mener jeg at det er viktig å ikke forhaste seg. Det beste politikere kan foreta seg nå, er å bidra til at næringen kan fortsette å utvikle nye og bedre metoder, både på sjøen og på land.

Og til sist: etter å ha møtt hundrevis med aktører i oppdrettsbransjen gjennom nesten 30 år mener jeg bestemt at oppdrettsnæringen domineres av hardtarbeidende og seriøse aktører som er aktivt interessert i å bevare miljøet de arbeider i og lever av. De aller fleste av de fortjener bedre enn å bli omtalt med nedsettende omtaler som «cowboyer», «laksebaroner» og «profittjegere» som «eksploaterer og raserer naturen». Slike omtaler gir et helt uriktig bilde av næringen.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal