Mens helsesykepleier stikker og rektor legger vikarkabal, er de som var 8. trinns elever da Norge ble koronastengt i mars 2020, nå snart ferdige med ungdomsskolen. Flere sliter med ensomhet, engstelse og lite fremtidshåp. Skoler og skolehelsetjenester som følger med i timen, prioriterer sosial og emosjonell utvikling. Men hvem tar egentlig ansvar for ungdom som ikke rekker opp hånda for å lære å takle ensomhet og redsel?
Mindre gøy, mer belastning
«Det er slutt på alt som er gøy!» sukket han. For ungdom betyr pandemi færre gymtimer og fotballkamper, færre konserter, ikke korps, kor og cup, ingen leirskolebesøk, få og små bursdagsselskaper. Opplevelser som pleier å løfte ungdom inn i det artig-skumle ble prioritert bort. Når gøye opplevelser erstattes med minst en meter avstand, stadig skiftende rutiner, digital hjemmeskole, en haug avlysninger, økt fokus på død, usikkerhet, sykdom, krise og økonomiske vansker, danser barna mindre både på, under og rundt bordene. Pandemibarna er ikke som Honningbarna. Typisk sloss de hverken for det de tror på eller andre ting. De spiser ikke sushi på Geilo. De fleste venter og håper, noen har gitt opp å håpe, mange er bekymra.
Økt ensomhet, mindre læring, mer psykisk
- God dag, Tussi, hvordan har du det? Tussi ristet på hodet fra side til side.
- Jeg har det ikke i det hele tatt. Jeg har ikke hatt det på lenge.
Rapporter viser at pandemibarn lærer mindre, er mer ensomme og flere, jenter især, har utviklet psykiske vansker. Psykososial og fagspesifikk læring er gjensidig avhengig av hverandre. Sosial og emosjonell læring er avgjørende for god dybdelæring i alle fag, og man trives og utvikler seg bedre emosjonelt og sosialt når man lærer godt. Ungdata 2021 som er basert på ungdoms tilbakemeldinger fra mars i fjor, bekrefter at pandemien har vært krevende for veldig mange ungdommer, med blant annet sterk reduksjon av organisert fritidstilbud og begrensninger i kontakt med venner.
Mindre støtte, trøst og hjelp
- God dag, Nasse Nøff, jeg trodde du var ute?
- Nei, Ole Brumm, det er du som er ute!
Vanligvis er det helsesykepleiere som driver mye av det forebyggende psykiske helsearbeidet i kommunene. De er ute i klassene for å gi opplæring om mestringsstrategier, de pleier å snakke med ungdom som sliter. Men det har blitt gjort mindre slikt arbeid under pandemien.
«Beklager at jeg ikke fikk tatt opp tråden vi snakket om, her har det vært stort trykk og pandemirelaterte utfordringer, så vi gjennomførte ikke noe av det psykososiale forebyggende arbeidet i fjor,» skriver helsesykepleier.
Barne- og familiedepartementet har vurdert tjenestetilbudet til sårbare barn og unge under covid-19 pandemien. Det kom frem at svært mange tjenester var mindre tilgjengelig og det samlede tilbudet til barn og unge har vært redusert. Kartleggingene viser at både helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom har vært mindre tilgjengelig enn i normalsituasjonen med begrunnelse i at personellet var omdisponert til smittevernarbeid.
Blir det opp til hver enkelt lærer?
- Hvor skal vi gå i dag? spurte Kristoffer Robin.
Ole Brumm: Ingen steder. Og så gikk de dit.
Norge skiller seg fra de andre skandinaviske landene, ved at nasjonale myndigheter i pandemitiden ikke har gjort noen grep for å justere eller tilpasse målene i skolen, kommer det fram i en OECD rapport. Når myndighetene ikke erkjenner at krisetid innebærer et annerledes opplæringstilbud enn normalt, blir det den enkelte rektor og lærer som blir sittende med ansvaret.
I krisetider trengs ledere som prioriterer, og som tilpasser det barna skal lære til hverdagene de lever. Skolen har nye rammeplaner fra 2020/21, der sosial og emosjonell læring løftes fram som «folkehelse og livsmestring». Om den nye rammeplanen skal føre til endringer i skolen, bør SEL inngå i alle skolens strategier, skolestrategiene må omfatte tid til kompetansebygging hos skolens ansatte. Det blir ikke mye utvikling av planer som ikke implementeres. Kan det være at mye av fagutviklingen hva gjelder læring for det sosiale og emosjonelle har stoppet opp mange steder? Utfra korrespondanse jeg har hatt med rektorer, virker det som om noen opplever seg overveldet av annet enn å inspirere til magi i klasserommene:
«Beklager på det sterkaste seint svar no, samt null svar på eposten eg fekk frå deg i januar i fjor. Dei siste 2 vekene har gått med til budsjettarbeid og koronahandtering, gult nivå og anna meir eller mindre (u)viktige saker» skriver rektor.
Hvem baner vei?
Om pandemibarna skal få den støtten og psykiske helsehjelpen de trenger, vil noen måtte kjempe for det. Gretha Thunberg har vist verden at ungdom kan kjempe for miljøet og lede store bevegelser. Vi har kanskje ikke like store ungdomshelter som kjemper for sosial og emosjonell læring. I USA er foreldrene på banen, de starter aktivist-arbeid for bedre skoler, og går inn i skoleledelsene og kjemper for at barna skal lære «life skills». Mødre kjemper for at pandemibarna skal få lære «mer av det de trenger, ikke bare akademiske ferdigheter». Hvem kjemper for at pandemibarna skal lære det de trenger på gode måter i Norge?
Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal