Torvik fra Arbeiderpartiet drar i denne sammenhengen en rørende historie fra det store Amerika, der et menneske med utviklingshemning bodde heime til hans hovedomsorgsyter, i dette tilfelle hans mor var for gammel til det. Og den amerikanske staten måtte ikke betale en eneste cent.

Siden Torvik deler denne historien fra privatlivet i en politisk sammenheng er det underforstått at han følger en agenda. Når en politiker uttaler seg privat i et politisk organ, vil det han sier bestandig bli tatt som et innlegg i en pågående debatt, som en meningsytring og som et utspill for å påvirke opinionen.

Jeg tolker Torvik dit hen, at det han sier er «Ta deres funkiser og pell dere hjem, samfunnet ønsker ikke å betale for dere».

Det er oppsiktsvekkende at en representant for et parti som ofte sier at «alle skal med» åpenbart ønsker å kvitte seg med en del av lasset, og jeg kvier meg for å si høyt hvilken samfunnsform dette minner meg om.

Heldigvis er våre medborgere som er født med en utviklingshemning ennå mennesker med rettigheter i Norge. En av deres rettigheter er å få et enkeltvedtak på sine tjenester. Enkeltvedtaket tar utgangspunkt i deres behov. Utgiftene i Bo- og habiliteringstjenesten er styrt av disse behovene. Når utgiftene er store skyldes det at behovene er omfattende. Dette kan ikke samfunnet vårt budsjettere seg bort ifra.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal