Det er fullt forståelig at både politikere og befolkning stiller spørsmål om hva som er gjort og ikke gjort for å få gjenåpnet fødeavdelingen i Kristiansund. En utfordring i en sak med personalmessige forhold er imidlertid at ikke alle forklaringer kan gis offentlig på grunn av arbeidsgivers taushetsplikt. Jeg må derfor begrense meg til det jeg kan si noe om.

Jeg er utdannet sykepleier og har jobbet ved Kristiansund sjukehus siden 1999. Siden 2006 har jeg hatt ulike lederstillinger på flere nivåer, senest som assisterende klinikksjef. I alle disse 23 årene har jeg stått på barrikadene for sykehuset – og også tatt noen støyter for det internt i foretaket. Jeg har gått i de samme fakkeltogene som tusener av andre på Nordmøre, og i en periode engasjerte jeg meg også aktivt politisk.

Jeg opplever det nå som desto mer irrasjonelt at alt dette er glemt i det øyeblikk jeg som leder formidler en virkelighet som er dårlig nytt for dem jeg hele veien har jobbet for. Mange synes å mene at de har rett til å være skuffet over at jeg har gitt opp, og i sosiale medier blir jeg minnet på at ledere har godt betalt for også å stå i motgang. Da føler jeg sterkt for å gi en realitetsorientering mange åpenbart trenger.

Trodde det var mulig

Det siste halvannet året har vi jobbet dag og natt, ørk og helg med å rekruttere kompetent bemanning til å gjenåpne fødeavdelingen i Kristiansund innenfor forsvarlige rammer. Dette er en utfordring som de siste årene har vært løst med å leie inn vikarer - med høyst vekslende faglig kvalitet og ferdigheter.

Jeg tok fatt på oppgaven med å løse dette permanent gjennom målrettet rekruttering, da jeg i likhet med de fleste på Nordmøre hadde troen på at det skulle være mulig bare det ble jobbet riktig og hardt nok. Lokalpolitikere fra regjeringspartiene har presset på, fordi de har gått til valg på at det skal være mulig. Statsråden har formulert det som et oppdrag til helseforetaket, og stortingsflertallet har til og med basert et vedtak på at det skal være mulig. Slik skapes det også et forventningspress fra medier og befolkning.

Kan ikke vedta at det vil lykkes

Men heller ikke Stortinget kan vedta at mange nok gynekologer vil jobbe i Kristiansund. I det offentlige helsevesenet er det utenfor arbeidsgivers styringsrett å beordre spesialister hit eller dit. De må ville hit selv. Dagens overleger «bor» heller ikke lenger på sykehuset slik Herman Døhlen og Steinar Berge gjorde, da det ikke krevdes flere spesialister i vaktturnusen enn at man relativt stabilt kunne drive to små sykehus side om side.

Dagens sykehusleger vil leve et vanlig familieliv, gå færrest mulig helgevakter og gjerne få tid til å forske litt. Unge gynekologer vil opparbeide seg erfaring gjennom faglige utfordringer. Det får de bare unntaksvis på et lite lokalsykehus, med under én selektert fødsel om dagen. Derfor går de heller ti år i vikariater på et universitetssykehus enn å takke ja til en fast jobb ved et lite sykehus som vårt, og jeg kan forsikre om at det ikke har stått på pengene vi har hivd etter dem. Slik er dessverre verden, og det er uavhengig av om fødetilbudet her skal bestå eller ei etter 2025.

Det kan være at det er mulig å oppfylle den forventningen lokalpolitikere, stortingsflertallet og regjeringen har skapt om at dette er løsbart, men da må det målrettete politiske tiltak til. Etter å ha møtt og sett virkeligheten i hvitøyet i halvannet år, er jeg overbevist om en ting, og det er at JEG ikke kommer til å greie å snu denne utviklingen, og jeg har to lederkolleger som har trukket samme konklusjon for sin del. Når beskjeden fra statsråden er at dette politiske narrespillet likevel skal fortsette på ubestemt tid, kan jeg ikke annet enn å ta konsekvensen og trekke meg. Da har jeg i det minste den faglige integriteten min i behold.

Hva med de 61.700 andre?

Medvirkende til min beslutning er at jeg har hatt et overordnet lederansvar for to sykehus i Nordmøre og Romsdal som årlig håndterer 159.000 pasientkontakter. 62.000 av dem skjer her i Kristiansund. Ca. 300 av dem er fødsler, i all hovedsak av friske kvinner i sin beste alder.

Det er flott at de fødende har Bunadsgeriljaen som stiller opp for dem. Jeg vil takke Anja Solvik for et godt samarbeid og for å ha satt viktig kvinnehelse på den nasjonale dagsorden, men hva med de 61.700 andre - som behandlinger av kolspasienter, hjertesyke, multisyke eldre det ikke er nok senger til i den kommunale eldreomsorgen og kreftsyke som kjemper for livet? Hvem bryr seg om disse 99,5 prosentene? Hva har helseforetak og kommuner i fellesskap foretatt seg for å kunne møte disse nordmørspasientenes behov best mulig etter at sykehuset her er lagt ned?

Når jeg stiller dette spørsmålet, er det fordi jeg i fem år har stilt meg det som observatør i styringsgruppemøter for DMS-et, ledet av ordføreren. På disse fem årene har ikke forumet maktet å ta en eneste beslutning av verdi for disse pasientene. Noe bør min arbeidsgiver ta skylden for da kommunene reagerte med å si opp alle samarbeidsavtaler, men jeg vil være så fri å påpeke hovedårsaken til tafattheten: Politikerne har vært livredde for at aktivt arbeid med DMS-et vil bli oppfattet som at man aksepterer beslutningen og nederlaget i sykehussaken. I stedet for å benytte en unik mulighet til å skape noe nytt og innovativt sammen, har man valgt å dyrke symbolverdien i Stortingets fødevedtak for hva det måtte være verdt i kampen om gjenvalg.

Nei, det er verken min eller helseforetakets oppgave eller rolle å fortelle lokalpolitikerne hvordan de skal prioritere eller hva slags fokus de skal ha på framtidens helsetilbud. Men jeg må både som fagperson med en viss SNR-innsikt og som samfunnsengasjert innbygger ha lov til å signalisere en oppriktig bekymring for hvilke tilbud det overveiende flertallet av nordmørspasientene vil sitte igjen med lokalt etter 2025.

De sanne patrioter

Jeg forstår veldig godt at mange på Nordmøre har sår på sjelen av sykehusprosessen i 2014. Men når jeg ser hvordan både sykehuset i Molde og Kristiansund i dag strever med å rekruttere i fag etter fag, er jeg med årene blitt overbevist om at et nytt, sammenslått sykehus er helt nødvendig hvis vi skal beholde noe som helst av spesialisthelsetilbudet i fylket nord for Romsdalsfjorden.

Mitt inntrykk er at stadig flere ansatte i Kristiansund har innsett det samme. Ingen ønsker seg lengre reisevei til jobb, men mange ser samtidig fram til å bli en del av større fagmiljøer og å kunne gi pasientene bedre behandling - på enerom med nytt, tipp-topp utstyr.

De tør imidlertid ikke si det høyt av frykt for å bli hetset i sosiale medier av folk som regner seg som sanne lokalpatrioter. Hvis de nå glemmer CAPS LOCK-knappen på tastaturet og beveger seg utenfor bygrensen, vil de imidlertid oppdage at SNR Hjelset er under bygging. Hvis man da evner å ha en strategisk tanke i hodet, skjønner man at tiden er ute for å drive motstandsbevegelse og angripe «frafalne» som meg som svikere og forrædere som verken skjønner sitt eget eller befolkningens beste. Selv de som har et minimum av fornuft i skolten, skjønner at vi for lengst er kommet dit hvor det handler om å gjøre det beste ut av situasjonen og legge ned et arbeid for å være best mulig forberedt.

Motgang er hverdagen

Etter 16 år med en evig strøm av angrep på funksjoner og problemløsning i lederhverdagen, vil jeg tro at jeg er mer vant enn de aller fleste ledere med å tåle motgang. Det er likevel noe annet å stå i et årelangt krysspress mellom offentlig kommuniserte politiske krav og faglige realiteter som den samme offentligheten enten ikke evner eller ikke vil ta innover seg. Da føles jobben til slutt like meningsløs som energitappende.

Man kjenner også tydeligere på sitt ansvar som fagperson og leder. Jeg regner med at både politikere, Bunadsgeriljaen og nettroll vil være de første til å stikke seg i taren om vi lar oss presse til å gjenåpne avdelingen og noe går galt med et barn som følge av uforsvarlig organisering. Det må derimot jeg ta ansvar for. I verste fall er det straffbart.

Etter denne siste opplevelsen sier jeg takk for meg som leder i det offentlige helsevesenet. Jeg går nå tilbake til jobb som sykepleier, der jeg forhåpentligvis får gleden av å forholde meg til mennesker som både setter pris på den jobben jeg gjør og å få vite hvordan det egentlig står til.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal