I løpet av 1970-årene beveget oljeindustrien seg inn i våre arktiske havområder med sine dødbringende seismikkskytinger. Daværende Sovjetunionen satte igang et seismikkbonanza på Sovjetisk side av den nyopprettede gråsonen i Barentshavet som til slutt avdekket verdens største gassfelt Stokman. På norsk side ble etter hvert gassfeltet Snøhvit funnet.

Mens dette pågikk opplevde kysten i nord både enorme invasjoner av sel,  kollaps i loddebestand, invasjon av kongekrabbe og at kystfisket etter skrei kollapset – noe norske havforskere da forklarte med kollaps i bestanden. Få år senere var torsken tilbake I LoVeSe-regionen (Lofoten, Vesterålen og Senja) med full styrke. Men kystfiskeriene i nord betalte regningen gjennom innføring av bittesmå fiskekvoter, lav lønnsomhet og påfølgende konkurser i årene etter. HI har etter det ikke evnet å forklare hva som egentlig skjedde.

På den andre siden av Atlanteren fant et lignende eksperiment sted. Oljeindustrien invaderte Grand Banks med sine undervannseksplosjoner og samtidig «kollapset» den kanadiske torskebestanden. Overfiske fikk skylden og kanadiske fiskere betalte regningen ved at det ble innført forbud mot å fiske torsk fra 1992.

Under regjeringens såkalte «forundersøkelser» i 2007 – 2009 i LoVeSe forsvant seien – for kystboere den viktigste fiskearten når ikke skreien gjester oss. Seismikkeksplosjonene hadde skremt den bort og den begynte ikke å komme tilbake før 6 år senere. Forsiktige anslag har vist at fiskeriene tapte ca. fem milliarder kroner i denne perioden.

Men det stoppet ikke der. Med Ola Borten Moe som oljeminister gikk oljeselskapene igang med kystnære seismikkskytinger utenfor Troms og Finnmark i 2012. Det øyeblikkelige resultatet var at skreien forsvant fra gyteområdene flere år på rad fordi undervannseksplosjonene fant sted samtidig som reproduksjon – gyting – skulle skje.

Og i Barentshavet pågikk et nytt seismikkbonanza på norsk side etter at delelinjeavtalen med Russland var i havn. I 2015 ble hele den norske hvalkvoten skutt på vestersiden av Bjørnøya. Hvalfangerne undret seg over fenomenet og det faktum at dette året hadde dyrene bare halve tykkelsen på spekklaget. Den sto altså og sultet i støyskyggen bak den lille Bjørnøya mens det i Barentshavet sydøst foregikk ikke mindre enn 16 forskjellige seismikkskytinger dette året. Altså der som skreilarvene skal vokse opp og sikre oss alle bærekraftige årsklasser for framtida.

Nå klør altså norske havforskere seg nok en gang i nakken når man skal finne vitenskapelige forklaringer på sterkt sviktende skreiinnsig til kysten nå og i årene som kommer. Det skal bli litt av en gymnastisk øvelse og formodentlig påfølgende underholdende lesning når de på nytt skal fortelle oss hva som har skjedd uten å ta oljeindustriens herjinger i nord inn i sine forklaringsmodeller.

Og mens militære øvelser som inkluderer bruk av kraftige sonarer som for eksempel skremmer hestemakrell opp på land, stadig vekk legger sten til byrden – gjerne midt i vinterens skreifiske - for bærekraftige næringer og bosetning i kyststrøkene, så får vi altså ingen hjelp fra verdens fremste havforskningsmiljøer for å kunne sette en stopper for disse galskapene.

Derfor kan politiske miljøer fortsatt vende det døve øret til kysten og la de konstante bruddene på Havressursloven fortsette mens de møysommelig oppbygde bærekraftige næringene her ute langsomt gjøres ulønnsomme og blir borte.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal