Aller først bør de lese Marie Midtsund sitt innlegg i RB 17.november. I «Barna er framtidas gull» forklarer hun bedre enn noen hvorfor det ikke er noen god idé å la økonomiske kutt ramme barna. Du risikerer å ramme hjernen og hjertet; evnen til å lære faglig og sosialt.

Å gi eleven mestringsopplevelser både faglig og sosialt er skolens mandat, vedtatt av Stortinget. Det praktiske ansvaret er overført til de ansvarlige i den enkelte kommune: kommunestyret som juridisk skoleeier. Jeg velger å skrive dette støtteinnlegget i håp om at andre kan lære av andre politikeres erfaringer. For jeg har også vært lokalpolitiker i over 30 år av mitt liv nordpå. I tillegg har jeg vært lærer, og i mesteparten av mitt yrkesliv også rektor i 3 ulike kommuner Min erfaring bygger altså på det jeg har sett og lært såvel i kommunestyresal som i skolestua. Mange folkevalgte vil kjenne seg igjen. Derfor drister jeg meg til å komme med tre råd til alle politikerne og et råd til foreldre, besteforeldre, tanter og onkler. Først et hovedråd til alle: Ikke sov i timen!

Råd 1 til politikerne: «Ta kommune- og økonomiplanen mer alvorlig!» Høsten er en kritisk viktig tid for elevene. Ikke bare fordi de da har begynt et nytt skoleår med nye faglige og sosiale utfordringer, men også fordi de folkevalgte i kommunestyret samtidig skal avgjøre deres kommende skolesuksess. Det skjer når Økonomiplanen skal vedtas. Økonomiplanen er tett knyttet til den like viktige Kommuneplanen. Den skal ha en handlingsdel som årlig revideres, da som regel samtidig med Økonomiplanen. Disse overordnete planer skal ligge tilgjengelig for allmenheten på kommunens hjemmeside. Her finner du hva kommunen ønsker å oppnå gjennom skoletilbudet de gir. Det er disse to planer som skal skape forutsigbarhet for innbyggerne, enten de er foreldre, pårørende eller ansatte.   Dessverre er det mange ansatte, folkevalgte og til og med journalister som kun konsentrerer seg om det 1. av 4 år i økonomiplanperioden. Derfor skrives og snakkes det «kun» om budsjettet – altså det kommende året. Både kommuneplanen og økonomiplanen er lovpålagt. Mange kommunepolitikere bruker det meste av sin tid til å få det kommende årets budsjett til å gå opp økonomisk. Derfor sitter mange kommuner nå med «gjørme til knes».  De «glemte» tidligere år å få regnestykket til å gå opp mer enn kun første året, og de tok kanskje litt for lett på handlingsdelens konkrete tiltak i deres egen kommuneplan?

Råd 2 til politikerne: «Store investeringer spiser ansatte til frokost» De problemer man har i årets budsjettarbeid er et resultat av tidligere lyst til å imponere innbyggerne med politiske minnesmerker. Over mange år kunne politikerne valgt vekk en rekke tunge investeringer. Dermed ville lånegjelda vært mindre. De stillinger som nå foreslås kuttet gjøres av hensyn til at banksjefen er utålmodig. Banken skal ha både renter og avdrag. Et lån på 10 mill.kr tatt opp for 4 år siden vil de neste 16-17 år koste grovt regnet 1 million pr år. Det er to stillinger i skolen eller i eldreomsorgen. Bortsett fra lokaler som MÅ renoveres fordi de er helsefarlige eller ikke lenger hensiktsmessige, bør alt annet utsettes. Slik kan man beholde flere ansatte i kommunens to hovedtjenester; oppvekst og omsorg.

Råd 3 til politikerne:

Dere MÅ melde fra til Storting og regjering om statens ran av kommuneøkonomien! De samlede frie inntekter til kommunen består av egne skatteinntekter samt det staten yter gjennom Inntektssystemet (statens overføringer til kommuner og fylkeskommuner). Uansett regjering og stortingsflertall er det i praksis de øverste embetsmenn i Finansdepartementet som avgjør hvor mye kommunene «får». Eller rettere sagt; må kutte. Finansdepartementet legger alltid til grunn at kommunens utgifter til lønn og andre utgifter fordeler seg slik det gjør i Staten; 2/3 er lønn og 1/3 er andre utgifter. Veksten i disse to faktorene kalles deflator.   Når staten gjennom Inntektssystemet legger til grunn at lønnsveksten kommende år er f.eks 4 % og annen prisstigning er 2,5 %, betyr dette i praksis at kommunene må kutte langt mer. Hvorfor? Ganske enkelt fordi staten er rik og kommunene fattige. Staten sørger for svært gode budsjett til sine avdelinger - i hovedsak i Oslo. I Staten utgjør lønnskostnadene rundt 67 % . De øvrige 33 % går til innkjøp av datautstyr, møbler, kurs, seminar i utlandet, kantine, velferdsordninger osv – noe de fleste kommunalt ansatte bare kan drømme om. For dette er realiteten for de to store tjenesteområdene i en kommune; oppvekst og omsorg: Både deres budsjett og antall ansatte utgjør rundt ca 65 % av kommunens budsjett, varierende med kommunestørrelsen. Hva som er verre: Lønnsutgiftene ligger på nærmere 90 % av deres totalbudsjett. Ofte høyere. Dermed harmonerer ikke kommunens inntekter med hva staten har forutsatt: Lønn skal bare ta 67 % av budsjettet. Forskjellen på lønnsutgifter til 67 % og 90 % får store konsekvenser. Hvis kommune A har et budsjett for oppvekst og omsorg totalt på 100 mill kroner, vil neste års lønnsutgifter med statens norm utgjøre 67 mill + 4 % = 69,7 mill kr. 2,7 mill kr er beløpet staten overfører kommunen for å dekke lønns og prisstigning. Men kommune A har kanskje 90 % av budsjettet låst til lønn. Det betyr at kommunen trenger 90 mill kr + 4 % = 93,6 mill for å dekke lønnskostnadene. Forskjellen på statens bidrag på 69,7 mill kr og kommunens behov på 93,6 mill kr utgjør da 23,9 mill kr.! Hvor har lokalpolitikerne funnet dekning for de nesten 24 mill kr? Jo, ved over mange år ha kuttet tilsvarende i oppvekst og omsorg. Og nå igjen må kutte stillinger. Hvor blir det færre stillinger? Nettopp, i skole og i pleie/omsorg. Vinnerne er staten som sparer penger de kan bruke på «seg sjøl», og de kommunale administrasjoner som sjelden må ta store reduksjoner. Tall fra SSB viser at den største veksten i offentlige stillinger er nettopp i administrasjonen (på rådhuset, fylkeshuset og statens mange hus). Taperne i dette spillet mellom Staten og kommunene er elevene og de eldre pleietrengende! Derfor må ingen som bryr seg sove i timen!

Råd til elevens omsorgspersoner og oppdragere: Benytt dere av retten til å bli hørt!

Formannskapets forslag til den 4-årige økonomiplanen skal legges ut  til offentlig høring minst 14 dager før kommunestyret skal sluttbehandle den. Dette skal annonseres i media. Alle innbyggere, organisasjoner, bedrifter, skolens organer m.fl har rett til komme med sitt syn på forslaget. De har rett til å spørre om konsekvensene av forslaget og advare om følgene. Kommuneadministrasjonen skal vurdere de enkelte høringsinnspill og legge disse fram for kommunestyret, noe ordfører har ansvaret for. Høringsinstituttet er ventilen i vårt liberale demokrati. Innbyggerne kan slik få gitt uttrykk for hva de mener om forslaget til økonomiplan. De folkevalgte skal ha kunnskap om dette, og må ta innspill på alvor. Det betyr at det endelige vedtaket i større eller mindre grad er påvirket av innbyggernes reaksjoner. De som ikke benytter seg av høringsmuligheten, kan ikke klage etterpå.   Tips: Sjekk formannskapets forslag når det foreligger og se hvordan det evt. avviker fra kommunedirektørens forslag. Det skal tydelig fremgå hvor det skal kuttes i de økonomiske rammer, og evt. hvor mange årsverk som foreslås fjernet og konsekvenser av dette. Deretter sender du/dere et høringsinnspill til kommunestyret v/ordfører og kommunedirektør. Samtidig sender du kopi til alle partigruppene eller til alle kommunestyremedlemmer slik at de får nærmere en uke å vurdere innspill og finne løsninger. For de vil gjerne ha reaksjoner fra innbyggerne. Og er du misfornøyd med sluttresultatet fordi ditt innspill ikke ble tatt hensyn til, er neste «høringsfrist»  valgdagen i september neste år. Noe som plager de folkevalgte allerede nå.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal