Krigen i Ukraina har mint oss på hvor viktig det er med god beredskap. Både som nasjon, som samfunn og som privatpersoner. Mange blir redde når krisen truer, det skaper trygghet å vite eller ha tro på at beredskapen er god.

Blant annet på grunn av ekstremvær de siste tiårene har spørsmålet om nødvendig beredskap blitt aktualisert. Etter nyttårsorkanen for over 30 år siden kom det en betydelig forsterkning og omorganisering av lokal beredskap.

Seinere har vi hatt flere situasjoner og hendelser som i etterkant har blitt gransket og som har munnet ut i rapporter. Sist ute var den såkalte Cruiserapporten, lagt fram nå i februar, som tok for seg sikkerhet og nødvendig beredskap langs kysten.

Pandemien viste både styrke og svakhet i møte med en betydelig samfunnstrussel. Både i begynnelsen, under og nå i det som forhåpentligvis snart er slutten på krisen har vi erfart, endret og laget oss nye planer for å møte stor spredning av en farlig og smittsom sjukdom.

Nå er det krigen i Ukraina som utfordrer vår beredskap og som gjør oss utrygge på framtida sjøl i vår fredelige del av verden. Først og fremst blir vi utfordret på hvordan vi kan hjelpe og bistå et folk som blir angrepet og må flykte.

Vi blir også utfordret på Norges egen forsvarsevne, hvordan vi kan militært møte en trussel og hvordan vi kan beskytte det sivile samfunn mot angrep. Tilgjengelige tilfluktsrom som er kjent for befolkningen er et godt eksempel på dette.

På det personlige plan blir vi også utfordret om beredskap. Har vi det vi trenger heime hvis krisa treffer oss? De fleste av oss er nok ikke helt i mål med egenberedskapen, men vi tror de siste åra har styrket troen på at det er viktig.

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal