Da Kristiansund i fjor stevnet Helse Midt-Norge med påstand om at plasseringsvedtaket var ugyldig, anførte regjeringsadvokaten at dette måtte tolkes som en påstand om at de egentlig ønsker fellessykehuset nærmere seg. Regjeringsadvokaten anførte at dette egentlige ønsket ikke var knyttet til noe rettskrav og la derfor ned en prinsipal påstand om at saken måtte avvises. Kristiansund kommune vant i januar første runde om at saken ikke kunne avvises, men tapte deretter i juni spørsmålet om vedtaket var ugyldig.

I motsetning til stevning og tilsvar for tingretten, har partene valgt ikke å offentliggjøre ankeerklæring og anketilsvar. Regjeringsadvokaten har imidlertid i et intervju med RB nettopp gitt inntrykk av at de mener anken må nektes fremmes fordi det er klart at den ikke kan føre frem i henhold til tvisteloven § 29-13 andre ledd. Dette kalles siling av ankesaker. Det er en relativt ny ordning som Norge er nærmest alene om å ha. Den er meget kontroversiell i og med at den fratar en part adgangen til toinstansbehandling og den ble innført mot Høyesteretts, Dommerforeningens og Advokatforeningens anbefaling. Jeg vil synes det er synd om Kristiansund ikke får realitetsbehandlet sin sak på ny for lagmannsretten.

Jeg er likevel av den oppfatning at Kristiansund sin anke klart ikke kan føre frem og at vilkåret for å nekte saken fremmet dermed er til stedet. Jeg ville ha foretrukket at anken ble forkastet etter en realitetsbehandling.

Hvorfor kan anken ikke føre frem? Selv om jeg ikke har lest anken, så er dommen kjent. I tillegg er de vesentlige ankegrunner kjent fra advokat Galtungs gjennomgang av saken i etterkant. Kristiansund anfører i hovedsak at det har skjedd mye utilbørlig i forbindelse med styrebehandlingen i Helse Møre og Romsdal og i styrebehandlingen i Helse Midt-Norge. Vedtaket skal imidlertid fattes i foretaksmøtet i Helse Midt-Norge som er et helt annet organ. Det er et krav at eventuelle feil skal ha virket inn på vedtaket og det kan de anførte feil vanskelig ha gjort. Dette er og blir Kristiansunds juridiske akilleshæl. Det er altså to hinder Kristiansund må plassere, for det første må de bevise at det har skjedd feil og for det andre at de skal ha virket inn på foretaksmøtets vedtak. For tingretten klarte de ikke å passere et eneste hinder og skulle de klare å passere det første så er akilleshælen det andre.

Dersom lagmansretten skulle godta at anken fremmes så vil jeg anta at det er begrunnet i usikkerhet omkring det forutgående vedtaket under tidligere helseminister Jonas Støre om fellessykehus og ikke om det senere vedtaket til helseminister Bent Høie om plassering. Det viste seg at Støre i foretaksmøtet bare vedtok å ta en innstilling om fellessykehus «til etterretning» i stedet for å vedta et fellessykehus, slik han sa han hadde gjort. Dette gav tingretten noe bry og var nok den mest interessante delen av dommen. Tingretten tolket likevel Støre som at han egentlig mente et vedtak om fellessykehus slik alle hadde oppfattet. Dette er nok dommens svakeste punkt, men etter min oppfatning spiller det ingen rolle. Høies vedtak om plassering av et fellessykehus er juridisk sett både et vedtak om et fellessykehus og et vedtak om at det skal plasseres på Hjelset. Høies etterfølgende vedtak står seg uavhengig av Støres amatørmessige formulering.

Det er et krav om at alle tre lagdommere må være enig om å nekte en sak fremmet. Dersom saken blir fremmet så antar jeg det er fordi en av dommerne ikke finner dette punktet «klart» nok og at han legger lista høyt fordi han som Høyesterett, Dommerforeningen og Advokatforeningen mener det er prinsipielt uheldig at saker siles på dette grunnlaget og at han heller ønsker å forkaste anken etter full prøving.

Georg Panzer

--------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal

Følg Nordvest Debatt på Twitter

Følg Nordvest Debatt på Facebook