Diktets tittel har surret i hodet mitt lenge, selvsagt ikke tilfeldig. De tre ordene rører meg. Forfatterens gjenkjennelige stemme hører jeg i bakhodet. Hva er det hun forteller meg? At vi alle må ha ei «grind», et innerste rom? Et lukket rom uten sensur - med fri tilgang på egne tanker og følelser basert på fornemmelser fra kroppen. Et sted, en boble, et frirom med innhold som ikke raker andre. Uten overstyring. Ingen krav om å skrifte. Bare mitt. Bare ditt. Tollfritt.

Men det krever konsentrasjon å være der, ikke minst å kunne gå fritt inn og ut av det. Hver gang vi gjør det, øver vi også på selve konsentrasjonsevnen. Barnet har veiledet oss. Hold fingrene fra fatet og bare se og nyt det lille barnet i bevegelser der balansen utfordres. Her kreves full konsentrasjon. En grunnleggende kompetanse oppøves i naturlige situasjoner.

Forfatteren minner oss på respekten for andres «grind», andres nære rom: kunsten å være var og trekke oss unna. Ikke alltid mene så høylytt på andres vegne. Gi andre alburom. La andre beholde sin rytme.

I det siste har det klarnet mer: evnen til å skape og oppdatere dette innerste rommet, må være den største og alvorligste mangelvaren hos altfor mange. I så fall, gir det oss en mulighet til å forstå bedre hva som kan drive fram utbredt uhelse?

I alle disse årene har jeg som fysioterapeut, sammen med hjerneforsker Per Brodal og en mengde pasienter, dypdykket i balansens mysterium. I arbeidet med å finne mer ut av sammenhengen mellom kroppslig balanse og mental kontroll, har det ant meg at vi er blindet for noe nært og viktig, noe enkelt men likevel så komplisert. Vi har lett og lett. Kontinuerlig og systematisk prøvet og feilet. I bakhodet lå hele tiden kravet om å være konkret. Skal innholdet omsettes til nyttig for den enkeltes hverdag, må det læres gjennom kroppen. Akkurat slik barnet gjør.

Sannelig måtte jeg bli pensjonist før jeg følte meg klar for å skrive noe mer om dette. Den siste tiden med pasientsamarbeid før jeg sluttet på Molde Sjukehus ved årsskiftet, ble gull verdt. Ærlige pasienter ga de siste viktige innspillene jeg aldri ville ha klart aleine. Vemodig har jeg måttet innse at det dynamiske pasientsamarbeidet er blitt historie.

Samtidig kom erkjennelsen: Jeg må tore å snakke høyt om viktigheten av at vi alle må eie vårt innerste rom! Hvorfor? Fordi jeg mener at «å pleie» dette rommet må være vårt beste bidrag til egen helse. Jeg ser så altfor ofte fravær og store lekkasjer. Denne egen-pleien skjer gratis, uten bivirkninger og overdoseringsfare, utføres diskre, krever ingen remedier som kan glemmes igjen, forstyrrer ingen.

Og best av alt: oppdateringene gir et stille behag av at det er jeg som bestemmer i eget rike. Her inne dannes grunnlaget for mine egne små og store valg. Her inne er jeg i kontakt med magefølelsen min. Å ta valg er menneskets mest avanserte kognitive prosess. Vi er skrudd sammen for overlevelse. Å ta flest mulig gode valg, gir best overlevelse.

Selvsagt rommer også rommet ubehag, ofte påtrengende mye. Godt at døra kan åpnes og jeg kan be om hjelp. Er det mulig, vil jeg bestemme når og helst fra hvem.

Vi erfarte tydelig hvordan rommet skapes i en gjensidig avhengighet mellom å gjøre trygg kroppslig balanse og aktivt avgrense oppmerksomheten ved å trekke den tilbake uten avsporinger. Det fysiske og mentale kobles sammen. Hvordan dette konkret ivaretas forstår du best ved å ta bryet med å gå inn på nettsida vår www.balansekoden.no.

I menyoversikten under «videoverktøy» vises 10 verktøy som små filmsnutter med ledsagende tekst. I alle verktøyene er vi opptatt av det samme, men i Verktøy 4: «Ta opp noe» konkretiseres oppdateringen av «mitt innerste rom» mest tydelig. Fordi vi snakker om flyktig kunnskap, må oppdateringer inngå i hverdagsbevegelser vi alle naturlig gjør mange ganger. Med godt innlærte rutiner nytes automatikkens letthet. Intet trenings-ork. Når det er lært, vil liten innsats gi stor gevinst.

Effekt er avhengig av at all oppmerksomhet samles om gjennomføringen. Det betyr å legge bort mobilen under utføringen. Umulig? Men stopp litt: om du legger mobilen bort i deler av en gå-etappe, om du legger den bort når du går på do og når du spesifikt øver på å ta eierskapet til ditt innerste rom (Verktøy 4), kan du kanskje også klare å legge den fra deg noen ganger ellers også? Kanskje vil du etter hvert registrere at konsentrasjonsevnen blir bedre, at du tar smartere valg, glemmer mindre, det blir «luftigere» i hodet?

Det pågår en diskusjon hvordan forstyrrelser fra sosiale medier ødelegger for konsentrasjonsevnen. Uten evne til å konsentrere seg er det vanskelig å lære, et alvorlig handicap. Erfaringsmessig nytter det lite å kjefte. For å gidde innsatsen med å endre på inngrodde vaner – som for eksempel unødig tasting på mobilen - kreves en ganske kjapp opplevelse av et behag, noe bedre, som et resultat av endret atferd. Gulroten må være åpenbar og nåbar.

Jeg slår et slag for å ta i bruk verktøyene. De er alle bygget på årelang utforsking i fagfeltet nevrovitenskap, pasienters nyanserte tilbakemeldinger og egne erfaringer. Men læringsprosessen er ingen quick fix. Det må jobbes. Viljen til å velge en slik innsats er alene din. Men vil du, er det bare å sette i gang.

Jeg vil gjerne være en avslappet autoritet i mitt eget liv. Bruk av verktøyene gjør det lettere. Vi kan ikke lure oss utenom balansen. Se på Atle Bjurstrøm, et av nyhetsankrene i Dagsrevyen. Klart Atle Bjurstrøm må stå bredt, sørge for best mulig uanstrengt balanse når mye stoff skal formidles. Lett å paroidere, men gjør heller det med de som står og krysser føttene, også når de skal formidle noe viktig ….og slik skaper en usikker grunnmur. Det er i hvert fall ganske usexy!

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal