Regjeringens mål er at Norge fram til 2030 skal kutte utslippene av klimagasser tilsvarende 55 prosent av 1990-nivået. Dette er svært ambisiøse mål. Samfunnets energibruk framover må tilpasses disse klimamålene. Flere har tatt til orde for bruk av kjernekraft og fornybare energikilder. Det kan godt tenkes at debatten om kjernekraft bør tas, men tid til viktige debatter, konsesjonsbehandling og utbygging vil ta for lang tid til at kjernekraft skal kunne bidra til å nå 2030-målene. Det samme gjelder for en storstilt satsing på av fornybare kilder.

Det er litt mer tid fram til 2050, der vi skal ha oppnådd en 90-95 prosent reduksjon, selv om det har vist seg at 20 år går fort. Fornybare energikilder er heller ikke ukomplisert, med eksempelvis naturinngrep og fortrengning av areal til matproduksjon.

Energisparing er billig og uansett fint i påvente av gode løsninger. Utbygging av kraftkilder der kraften i liten grad kan lagres eller gi forutsigbar regulering (vind-, solar-, bølgekraft) kan bli en svært dyr løsning dersom vi ikke har tatt ut potensialet for relativt enkel energisparing.

Energien er dyr, men velstanden har økt

Lønns- og prisutviklingen fulgte hverandre rimelig tett fra 1980 til rundt 1990. Etter det har reallønna (det vi sitter igjen med etter prisstigning) økt markant. Konsumprisene har økt ca. 1,5-2 ganger, mens lønna har økt med ca. 2,5-3 ganger siden 1990. Dette betyr at den økonomiske velstanden i Norge har vokst kraftig. Det bør strengt tatt sette de fleste av oss i stand til å betale strømregningen. Velstandsøkningen er imidlertid ikke jevnt fordelt, og det bør støtteordningene i større grad fange opp.

Størstedelen av økningen i strømprisen i løpet av de siste 30 år har kommet siden 2017, med en markant økning gjennom 2022, der gjennomsnittlig strømpris i enkelte måneder og områder har vært opptil 10 ganger det nivået som husholdningene normalt har tilpasset seg.

Hva vintermånedene vil bringe, vet ingen. Men det er utsikter til en vesentlig økning, både på grunn av normal variasjon gjennom året og den usikre energisituasjonen i Europa. Økningen i prisen på et viktig gode har altså kommet brått på for mange, og det i seg selv kan legitimere støtteordninger. Disse bør imidlertid stimulere til energisparing og omstilling.

Markedet fungerer, men ikke perfekt

Integreringen i det europeiske kraftmarkedet har sin pris, og den prisen slår begge veier. I en opphetet debatt, som tidvis er preget av populistisk retorikk blant annet om staten som vinner og alle andre som tapere, så skal man ikke glemme at samfunnets kake ved kabler og kraftsalg til Europa blir større. Alle vil ønske å selge produktet sitt til markedspris for å tjene penger. Det betyr ganske enkelt at man selger til den pris som kundene vil betale.

Hvis dette følges av et skattesystem som høster den verdien som ligger i grunnrenten (enkelt sagt verdien av grunnen og det den gir, som vann og petroleum), så har man også mulighet til å fordele de høye kraftinntektene til gavn for folk flest. Norge har vært ganske flinke til å utforme slike skattesystemer innen energisektoren, som også oppmuntrer til å ta risiko ved teknologisk utvikling på grunn av gode fradragsmuligheter.

Det er grunn til å tenke igjennom om strøm burde styres av markedslogikk eller være en form for rettighet. Grunnleggende helsetjenester er et eksempel på en rettighet som de fleste kan være enige om, mens visse typer kosmetisk kirurgi neppe kan sies å være det.

Parallellen til energimarkedet er at man i et moderne samfunn bør kunne ha tilgang på lys og varme der man bor, men at man må finne seg i å dekke utgiftene på hytta selv. Store hytter med innlagt boblebad er kanskje Norges motstykke til amerikanske, spredtbygde bilbyer med motorveier trafikkert av bensinslukere: For billig energi har gitt en utbygging av infrastruktur og hytter i fjellheimen som neppe er bærekraftig på sikt, men der interessentene forståelig nok vil kjempe imot å betale regningene som nå kommer.

Fordelingspolitikken bør være en viktig målestokk

Nåværende støtteordninger til husholdningene synes å være i rimelig tråd med sunn tenkning rundt fordeling, selv om fordelingsprofilen ikke er optimal. Storforbrukerne får mest i støtte, og hensiktsmessigheten i dette bør gjennomgås. Det er nemlig grunn til å tro at høye energipriser har kommet for å bli.

Men hva med næringslivet? Livet for oss alle hadde kanskje vært mye enklere dersom man kunne ha understøttet nyetablerere og småbedrifter som har kommet i energiklemma, uten at de store aktørene med muskler til å finansiere omstilling på egen kjøl stikker av med gevinsten.

Enkelte regnskaper fra store hotellkjeder og andre etter koronapandemien kan illustrere poenget. Sett med bedriftsøkonomiske briller så kan ingen klandre dem for det. Man kan mene mye om saken ut fra et etisk perspektiv, men de tilpasser seg et regime i likhet med sine konkurrenter. Det er imidlertid ingen farbar vei på lang sikt å anklage noen for lovlig tilpasning til de rammer som finnes. Det er myndighetenes ansvar å sørge for at rammebetingelsene støtter en atferd som er økonomisk og fordelingspolitisk forsvarlig.

Det er nærliggende å tenke at næringslivet i hovedsak må sørge for sin egen omstilling, og at offentlige myndigheter må støtte opp om programmer som fremmer omstilling (forskning, teknologirettede og organisatoriske støtteordninger) framfor å bidra med generelle støtteordninger som både treffer dårlig og som hemmer omstilling i retning av mer energivennlig produksjon.

Direkte støtte bør i høyden være kortvarig. Erkjennelsen må være at utformingen av effektive virkemidler for omstilling vil bli krevende, men nødvendig.

Energibruk må nok koste mer enn vi har vært vant til

Situasjonen vi står oppe i nå, er utfordrende. Samtidig er det grunn til å understreke at de internasjonale klimaavtalene som Norge har sluttet seg til, krever at den samlede energibruken må reduseres kraftig. Teknologien kan sikkert hjelpe oss et godt stykke på vei gjennom fornybare løsninger med høy virkningsgrad.

Men ingen lunsj er gratis. Selv en klimavennlig elbil benytter strøm og andre knapphetsgoder som kan komme fra en produksjon som ikke er bærekraftig, som kull fra Polen eller kobolt fra barnearbeid. Faren er at en klokkertro på at teknologien skal hjelpe oss til å fortsette nærmest som før, kan bli en sovepute for det som kanskje er det aller viktigste, nemlig redusert energibruk gjennom atferdsmessig tilpasning hos oss alle.

Til dette kreves et bredt repertoar av virkemidler, men vi skal ikke glemme at pris er et viktig redskap for å formidle hva bruk av energi koster samfunnet. Svake og utsatte grupper bør skjermes gjennom støtteordninger. Men vi kommer ikke unna at klimavennlig omstilling vil koste mye, og de som kan betale selv bør få gjøre det. Vi tror at vi bør venne oss til de prisnivåene som vi ser nå, like gjerne først som sist.

Så det er bare å stupe ut i det. Historien har vist at høye priser er det viktigste virkemiddelet for å få til omstilling.

(Takk til Bjørn G. Bergem, Møreforsking, for hjelp med grunnlagsdata.)

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal