Vi har hatt en lengre pandemi som var en enorm belastning på hele vårt helsevesen. Da mener jeg en voldsom utfordringer for alle de ansatte som jobber i denne delen av vårt arbeidsliv. En stor takk fortjener de alle. Så kommer budsjettet for 2023 med kutt og endringer som gir denne arbeidsgruppen enda flere bekymringer.

Mangler våre politikkere  empati? Har de ingen forståelser for hva det vil bety for mange av de ansatte innen vårt helsevesen? Jeg er innforstått med at krigen i Ukraina har endret ting, men det unnskylder ikke de politiske grep de nå gjør. Det blir for lett å skylde på denne konflikten.

 Det er greit at det må kuttes for å  holde rentene under kontroll, men at det betyr nedleggelser, mindre bruk av de private helseforetak, ikke bruke vikarbyråer til å hente tiltrengte "hender", det er for meg ubegripelig når vi vet hvilke utfordringer norsk helsevesen står foran i kommende år. Jeg betviler at bruk av penger til det offentlige helsevesen bidrar til vesentlig inflasjon og høyere renter.

"Mottoet" til alle statsråder etter Statsbudsjettet for 2023 var: Kutt, kutt og kutt.

Hadde vi hatt en helseminister som hadde forstått situasjonen, vist empati, burde hun aldri akseptert dette for sitt departement. Det er en skam og viser svakhet. Hun som sier hun har makt.

Jeg synes det er skuffende å se hvordan vår helseminister så lettvint skyver ansvaret over på kommunene. Hun sitter med det øverste ansvaret , og som hun selv sier har makt. En skulle ikke tro det når vi ser hva hun har vist i sin tid i denne stillingen.

Tenk deg selv i din jobb dersom du møter stress, får knapphet på tid eller ikke kan fullføre dine daglige oppgaver på en tilfredsstillende måte. Da føler du deg flau, lite tilpass og det får innflytelse på dine omgivelser, dine nærmeste. Til slutt kan det gå utover deg selv, din helse i ytterste konsekvens.

Sett deg så inn i våre helsearbeidere som opplever det på denne måten i mange av sine oppgaver. De er mennesker, og det de arbeider med er også mennesker som er i en tung og vanskelig situasjon. De kan ikke legge oppgaven til side til neste dag, men må løse den her og nå med de ressurser de har til disposisjon. For dem er det tiden de har der og da. Det må være grusomt å stå i en slik situasjon.

Det er ikke det minste rart at de opplever sin arbeidssituasjon frustrerende og lite holdbar over tid.

Enhver som opplever ikke å strekke til, ikke har tid eller mulighet for å gjøre jobben tilfredsstillende får naturligvis tanker om å finne noe annet.

Å snu denne situasjonen tar tid. Det må da finnes helseforetak som løser sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. Lær av dem. Se til andre land som er flinkere enn oss og lær.

Det må straks legges  en konkret plan for økt rekrutering samtidig som aktivt går inn å se på om det er arbeidsforhold som kan endres til det bedre. Bedrifter gjør dette i mange sammenhenger og finner andre og bedre løsninger. Dette er en kontinuerlig prosess. Det må da komme noe positivt og konkret ut av alle de nedsatte utvalg som ser på det ene og andre. Her vil jeg påstå at det offentlige har noe å lære av det private næringsliv. Nå må noe gjøres,  det må handles og det haster.

Det blir for mye prat og ofte legges det skyld på andre. Det er ingen hjelp i det. De ansvarlige må handle nå.. Hvor er Støre som i sin tid hadde denne statsrådstillingen og i dag er vår statsminister?

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal