KRONIKK:

En hyllest i anledning seriegull

Må man være fra Molde for å orke å ha sans for MFK, spurte Leif Welhaven i VG tidligere denne sesongen.

Seriemestere: Magnus Wolff Eikrem (tv) gratulerer Ohi Omoijuanfo med 1-0 i kampen i fotball mellom Molde og Strømsgodset på Aker Stadion.  Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB scanpix

Kronikk

På ingen måte, vil jeg si. Ikke om du liker god fotball. Og seriegull.

Det går faktisk an å la seg sjarmere, begeistre og engasjere som bare det, selv om man er fra Kongsberg (ikke akkurat fotballbyen fremfor noen, det er sant, men likevel).

Ida Anna Haugen (30) er forsideredaktør i NRK. Hun kommer fra Kongsberg og har elsket Molde fotballklubb siden 2009. 

For det er noe helt spesielt med dette laget, med stadion mellom fjord og fjell. Molde er vakkert, men blå-hvitt skjerf er finere.

Min kjærlighet for Molde, starter med kjærligheten til en mann i 2009. Og til en søskenflokk der tidsregning er før og etter nye stadion. Der de beste barndomsminnene handler om ferjeturer over fjorden til kamp. Og en familie som vet alt om de tre s-ene og hvilke spillere som fortsatt bor i byen.

Jeg har lært meg at en ekte Molde-supporter sier ting som «gåkkje ta her», men alltid håper på at det skal gå likevel. En ekte Molde-supporter vet at 3-0 kan være en farlig ledelse, at det viktigste er at Rosenborg taper.

Og selvfølgelig at det ble aldri spilt noen cupfinale i 2009 (- og om det ble spilt skulle det vært tatt straffespark på nytt).

Kanskje var jeg heldig med tidspunktet for mitt gryende Molde-engasjement. Mame og Pape herjet, man begynte å tro på seriegull (men det gikk’kje ta der).

Kjell Jonevret var Tippeligaens rundeste trener som alltid svarte rolig og kontrollert. «Jag vet inte. Jag hoppas inte det» var standardfrasen på spørsmål om ting som gikk galt.

Jeg var der når Daniel fikk flere kamper enn Laffen. Da Celtic Park stilnet. Jeg har stått i regnet på Ullevål og se Odd bli slått i cupfinale, og gitt fingeren til mini-Klanen fordi de var så utrolig provoserende (Ikke mitt stolteste øyeblikk, det der).

Og jeg har skreket meg hes på utallige kamper, men aller mest i cupfinalen mot Rosenborg da Magne Hoseth snudde det.

Jeg gråt da Mathias Moström valgte å bli i Molde, etter egentlig å ha skrevet under for Kalmar. Og selv om det var i overkant mye patos i videoen om Magnus Wolff Eikrems hjemkomst, fikk jeg gåsehud. Til og med barten til Vegard Forren har vokst på meg.

Klubben innbyr til samhold, selv sunnmøringen Sundgot har valgt å bli i Molde etter karriereslutt, og jeg venter i spenning på den dagen Mame bestemmer seg for at det er på tide å vende tilbake.

Blikket til Magnus og styrken til Leke, målteften til Ohi og engasjementet til Etzaz. Sånt er det vanskelig å ikke la seg sjarmere av.

Og det er sånt det blir gull av.

Og nå «trur I det kan gå neste år også, ta her.»

Ida Anna Haugen (30)

--------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal