KRONIKK:

Nordøyvegen og fylkespolitikerenes juridiske ansvar

Kronikk

I den siste tiden har diskusjonene om hvorvidt Nordøyvegen skal bygges eller ikke etter foreliggende planer tiltatt i styrke.  Fremtredende fylkespolitikere har kastet seg inn i debatten med stor energi og gradvis har saken endret karakter fra å være en sak der det er sakens faglige innhold som drøftes til å bli en sak der personer, og særlig ansatte i fylkesadministrasjonen, får gjennomgå for påstått inkompetanse og utredningsfeil.

Fylkesrådmannen i Møre og Romsdal fylkeskommune har i samsvar med § 23 pkt.2 i lov om kommuner og fylkeskommuner gjennomført en grundig vurdering av Nordøyveg-prosjektet, et vegprosjekt som har en kostnadsrramme på 5 - 6 milliarder kroner.

Prosjektets tekniske, juridiske og økonomiske sider synes å være forsvarlig utredet av fylkesrådmannen slik han også har plikt til etter § 23 i lov om kommuner og fylkeskommuner.

Ansvaret for å sørge for at et fylkeskommunalt vegprosjekt er forsvarlig utredet innbefatter også en plikt for fylkesrådmannens til å si fra i klartekst dersom realiseringen av vegprosjektet har som resultat at fylkeskommunens økonomi kan stå i fare for å bryte sammen.

Dersom en realisering av et vegprosjekt f.eks. vil ha som resultat at fylkeskommunen må settes under skjerpet tilsyn (Robek-listen), og at fylkeskommunen som følge av investeringen ikke lenger evner å ivareta viktige oppgaver innenfor videregående utdanning, derunder rehabilitering og bygging av skolebygg, sikring av tunneler, vedlikehold av veger og broer, fergedrift mv., vil fylkeskommunens politikere ikke ha grunnlag for å sette det planlagte prosjekt i gang etter foreliggende planer.

Fylkeskommunens politikere har et klart ansvar for lojalt å arbeide for å fremme formålet nedfelt i § 1 i lov om kommuner og fylkeskommuner.

Etter denne formålspareagrafen skal en ombudsmann arbeide for å legge til rette for et funksjonsdyktig fylkeskommunalt folkestyre og for å fremme en rasjonell, effektiv og forsvarlig  styring av de sakene som fylkeskommunen er gitt ansvaret for. I tillegg skal de folkevalgte gjennom politisk arbeid medvirke til å fremme en tillitskapende forvaltning som bygger på en høy etisk standard. Dette er formuleringer fra formålsparagrafen og som forutsettes å være kjent for fylkeskommunens politikere.

Dersom det i fylkeskommunens besluttende organer eksempelvis vedtas å gjennomføre en stor investering som fylkeskommunen åpenbart ikke har økonomisk bærekraft til å gjennomføre, opptrer flertallet i det folkevalgte kollegiet i strid med kommunelovens intensjon. En fylkespolitiker som voterer for et slikt investeringsprosjekt vil også opptre i strid med den tillit han eller hun har fått fra velgerne og som forutsetter at han eller hun skal opptre balansert, fornuftig og i tråd med prinsippene for god virksomhetsledelse.

Innenfor selskapsretten er det en kjent lære at f.eks. styremedlemmer, medlemmer av bedriftsforsamlingen, eiere mv. kan stilles til både økonomisk og strafferettsig ansvar når f.eks.  selskapet er påført økonomisk tap som de har voldt forsettelig eller uaktsomt under utførelsen av sine oppgaver. Elendig styring, manglende kunnskaper og neglisjering av aktsomhetsgrenser kan gi grunnlag for at ansvar blir gjort gjeldende.

Har så fylkeskommunale politikere som stemmer for et åpenbart uforsvarlig vedtak et lignende ansvar?

Kan en fylkespolitiker i gitte situasjoner bli holdt økonomisk og strafferettslig ansvarlig for et objektivt sett uforsvarlig vedtak?

En fylkespolitiker som har handlet etter beste skjønn og overbevisning og i tråd med en aktsomhetsnorm som er forsvarlig, vil normalt gå klar av økomomiske og strafferettslig reaksjoner.  Har imidlertid fylkespolitikeren i organet der han eller hun er medlem handlet uforsvarlig og rettstridig objektivt sett, og i tillegg også handlet subjektivt klanderverdig, kan ansvar teoretisk sett bli gjort gjeldende.

Manglende evne og vilje til å innse økonomiske realiteter, som senere viser seg å være katastrofale økonomisk sett for fylkeskommunen, og som hindrer fylkeskommunen fra å ivareta viktige samfunnsoppgaver, kan gi grunnlag for økonomisk ansvar for fylkespolitikeren.

En fylkspolitiker som eksempelvis er medlem i fylkesutvalget eller i et annet fylkeskommunalt organ har plikt til å avgi sin stemme når saken tas opp til avgjørelse, jf. § 40 pkt. 2 i lov om kommuner og fylkeskommuner.

I tillegg til den plikt politikeren har til å avgi sin stemme, har politikeren i en slik situasjon også en klar plikt til å påse at vedtaket det stemmes over er et fullt ut forsvarlig vedtak objektivt vurdert.

Brudd på forsvarlighetskravet kan i verste fall og unntaksvis føre til at ansvar blir gjort gjeldende slik som nevnt ovenfor.

Enhver politiker i fylkeskommunen plikter å opptre forsvarlig og ryddig.  Manglende formell kompetanse eller realkompetanse, må ikke kompenseres med en adferd der fylkespolitikeren i sin iver og argumentasjonen alltid høylydt bruker versaler når han argumenterer for en sak.

Det naturlige skillet mellom sak og person bør selvsagt også gjenreises og etterleves av politikere på alle forvaltningsnivåer.

Omtalen i media i den siste tiden vedrørende Nordøyveg-prosjektet viser dessverre nok en gang at enkelte politikere i Møre og Romsdal fylkeskommune fortsatt har en god del å lære når det gjelder kravene til en god, fullstendig og objektiv saksforberedelse. Politikerene kan ikke legge ønsketenkning og usikre økonomiske forutsetninger inn i beslutningsgrunnlaget etter eget forgodtbefinnende. Hovedregelen er at saker må avgjøres ut fra en forsvarlig og fullstendig saksutredning fremlagt av fylkesrådmannen, en saksutredning som klargjør sakens tekniske, juridiske og økonomiske sider på en fullstendig, balansert og faglig sett grundig måte.

En eventuell realisering av Nordøyveg-prosjektet skal i siste omgang godkjennes av fylkestinget. Fylkestinget har etter loven et overordnet tilsynsansvar overfor hele den fylkeskommunale forvaltningen og kan i den forbindelse omgjøre vedtak gjort av andre folkevalgte organer.  Fylkestinget både kan og skal derfor eksempelvis forkaste et vedtak fattet av Samferdselsutvalget når det er åpenbart at utvalget har fattet sin avgjørelse på et ufullstendig og klart sviktende grunnlag.

Fylkestinget har det øverste ansvaret for å planlegge, prioritere og styre den fylkeskommunale økonomien innenfor fastsatte og kjente inntektsrammer. Som en konsekvens av dette har fylkestinget det øverste ansvaret for prioritering og styring av den fylkskommunale økonomien. Er den fylkeskommunale økonomien allerede så dårlig at en står en armlengdes avstand fra å bli registrert i Robek-registeret, vil rimeligvis ingen habil og oppegående politiker i en slik situasjon votere for at fylkeskommunen skal påta seg nye og kapitalkrevende investeringer i milliardklassen.

Dersom fylkestinget i desember 2018 mot formodning og all logikk vedtar at Nordøyvegen skal bygges selv om fylkeskommunen ikke her økonomisk grunnlag for å gjøre det etter avklarte objetive kriterier, bør et tilstrekkelig antall medlemmer i fylkestinget sørge for at saken blir bragt inn for departementet til kontroll av avgjørelsens lovlighet.

Dette fordi Nordøyveg-prosjektet kan ødelegge fylkeskommunens økonomiske evene for mange år fremover i tid til å ivareta, drifte og utvikle de oppgavene som fylkeskommunen er satt til å utføre for innbyggerne i hele fylket.

Alternativt er det grunn til også å anta at departementet, i en situasjon der fylkeskommunen har vedtatt å realisere et vegprosjekt som det ikke er økonomisk grunnlag til å realisere, av eget tiltak vil kreve at vedtaket tas opp til lovlighetskontroll etter bestemmelsene i § 59 i lov om kommuner og fylkeskommuner.

«…No hastar det meir enn nokon gong med å ta det heile med ro…»  Fylkespolitikerene bør nå følge dette rådet fra skribent og lyriker Øystein Hauge fra Fræna.

Georg Iversen, Elnesvågen

--------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal

Følg Nordvest Debatt på Facebook