KRONIKK

Stang ut for økonomisk inkludering i idretten?

– Mange barn i lavinntektsfamilier ikke får muligheten til å være med i idretten.

KOSTER Å VÆRE MED: Den økonomiske ulikheten stiger også her i landet, rundt 10 prosent av alle barn i Norge vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt. De sosiale forskjellene i idrettsdeltakelse er økende og markante, skriver artikkelforfatterne.   Foto: Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / SCANPIX

FORFATTERNE: F.v. Kari Bachmann, Møreforskning Molde; Kristin Røvik, Høgskolen i Molde; Solveig Straume, Høgskolen i Molde.  

Kronikk

Høye kostnader relatert til utstyr, turneringer og medlemsavgifter gjør at mange barn som vokser opp i lavinntektsfamilier ikke får muligheten til å være med i idretten. En slik utvikling står i motsetning til Norges idrettsforbunds (NIF) visjon «Idrettsglede for alle» og Norges fotballforbunds (NFF) visjon «Fotballglede, muligheter og utfordringer for alle». Idrett og fotball skal være åpen og inkluderende, og legge til rette for at alle som ønsker det skal få delta, uavhengig av sosial eller kulturell bakgrunn, kjønn, funksjonshemming, alder og seksuell orientering, eller av andre usaklige grunner.

Å forebygge økonomisk eksklusjon i fotballen er fremmet som et sentralt mål i NFFs handlingsplan for 2016-2019. I den forbindelse har Høgskolen i Molde og Møreforsking Molde, på oppdrag av NFF, gjennomført en studie av norske fotballklubbers arbeid med inkludering av barn og unge fra lavinntektsfamilier. Studien peker på utfordringer og muligheter for å forebygge økonomisk eksklusjon, slik klubbene selv identifiserer det. I det følgende presenteres noen av hovedfunnene fra studien:

Den vanskelige identifiseringen

Mange klubber opplever at en av hovedutfordringene i arbeidet for å hindre økonomisk eksklusjon fra idretten, er at en ikke så lett greier å identifisere hvem som er i målgruppen. Å tilhøre en lavinntektsfamilie er gjerne skam- eller tabubelagt i Norge i dag, og det oppleves vanskelig å avdekke de som har behov for støtte. Tidligere undersøkelser har også vist at en høy andel lavinntektsfamilier velger å ikke introdusere barna sine for en idrett fordi det er for kostbart.

Viktigheten av klubbdrevne systemer

Klubbene vi har studert uttrykker et genuint ønske om, og ansvar for, å legge til rette for at alle barn og unge blir inkludert i klubben og på treningsfeltet, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn. Likevel, i mange klubber blir inkluderingsarbeid fort personavhengig, litt tilfeldig og prisgitt trenere og lagledere som møter barna i det daglige. Selv om norsk fotball er avhengig av at ildsjeler tar tak når det trengs, utgjør dette også merarbeid for den enkelte ildsjel som må finne ut av mulige løsninger, samarbeidspartnere og støtteordninger ved behov.

Noen klubber har etablert overordnede system og har en klubbdrevet tilnærming heller enn en trenerdrevet tilnærming til inkludering. I disse klubbene gjenspeiles inkluderingsfokuset i klubbens filosofi, verdier, planer, organisering og regelverk. Et slikt system gjør det lettere for den enkelte som skal jobbe med inkludering i praksis. Mange klubber opplever derfor at det er svært nyttig å bygge gode systemer for å hjelpe barn fra lavinntektsfamilier til å kunne fortsette i klubben. Dette gjelder gjerne økonomisk støtte både i forbindelse med medlemskontingent, treningsavgifter, utgifter til kamper og turneringer, og utgifter til idrettsutstyr.

Etablere klubbdrevne systemer

NFF snakker ofte om klubbens DNA. Felles for klubber som jobber godt med inkludering er at det i klubbens DNA ligger en felles visjon om at inkludering er viktig i vår klubb. Gode sjekklister for i klubben kan være: Har dere en inkluderingsansvarlig med oversikt over mulige støtteordninger, som koordinerer samarbeid med andre instanser og som sørger for å oppdatere planer og reglement som omhandler inkludering? Har dere rutiner for å informere medlemmer om arbeidet med inkludering? Legger dere til rette for at alle med verv (både i styre, trenere, lagledere og andre) skal få muligheten til kompetanseutvikling for eksempel i regi av NFF eller NIF? Kjenner dere til andre klubber i nærmiljøet som det kan være nyttig å dele erfaringer om inkluderingsarbeid med? Arbeider dere med å bli/er dere kvalitetsklubb? Å være kvalitetsklubb kan være en hjelp for å bygge gode systemer.

Forventninger om samfunnsansvar

Klubbene i vårt studie kjenner på at omgivelsene har forventninger til at de skal jobbe for inkludering av barn i lavinntektsfamilier. Representanter fra det offentlige er også tydelige på at det ligger et ansvar i idretten, særlig i fotballen, når det gjelder inkludering. Dette begrunnes med at fotballen favner så mange, og at den genererer mye oppmerksomhet og midler, og at den dermed er i en særstilling hva gjelder samfunnsansvar.

Det kan være lett å være enig i forventningene det offentlige har til idretten, men det er også betimelig å minne om at det aller meste av organisering og tilrettelegging for breddeidrett er basert på frivillighet. Gjennom å skulle bidra til gode oppvekstsvilkår i lokalsamfunnet, driver idretten en storstilt dugnad til gode for samfunnet.

Noen kommuner har støtteordninger for barn der faste kronebeløp er avsatt til fritidsaktiviteter. Andre tilbyr aktivitetskort som gir mulighet for deltakelse i en eller flere aktiviteter for barn i lavinntektsfamilier. Vi finner likevel at kommunene har en vei å gå i å legge til rette for idretten og fotballen, og forventningene står ikke i samsvar med støtten flere klubber opplever å få fra det offentlige.

Det kan ligge mange gode løsninger i et godt samarbeid mellom kommunene og idretten lokalt. Rammevilkårene som kommunen gir påvirker hvor tilgjengelig idretten er. For eksempel er det en utfordring for mange klubber å holde treningsavgiftene nede når kommunene krever høy baneleie for offentlige anlegg, også i barneidretten. Videre oppleves det som lite givende når det meste av dugnadsinnsatsen går til å skaffe penger til å betale baneavgift til kommunen, heller enn å kunne rette innsatsen mot klubbens kjerneaktiviteter.

Finansiering av inkluderingstiltak

Mange klubber synes det er krevende å få finansiert inkluderingstiltak. Det kan være vanskelig å orientere seg om hvilke støtteordninger som finnes, utlysninger passer ikke behovene og søknadsprosessene er omfattende. Selv om klubbene trenger støtte til å dekke inn utgifter for aktivitet, er utlyste tilskudd ofte tilknyttet spesifikke prosjekt eller satsningsområder fremfor aktivitetsstøtte.

Hva vil vi med barneidretten?

Idrettslagenes frivillige innsats for å skape gode oppvekstmiljø er kanskje viktigere enn noen gang. Den økonomiske ulikheten stiger også her i landet, rundt 10 prosent av alle barn i Norge vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt. De sosiale forskjellene i idrettsdeltakelse er økende og markante. Vi ser at det er mye å hente på å bygge gode overordnede systemer som legger til rette for en klubbdrevet inkluderingsfilosofi i klubben. Men klubben er også avhengig av gode rammevilkår fra samfunnet, der kommuner satser målrettet på å legge til rette for en inkluderende lokalidrett. Dette gjøres for eksempel gjennom gratis hall- og baneleie.

Samtidig ser vi en økende alvorliggjøring av idretten, der deltakelse følges opp av en prestasjonsorientert satsning som kan være økonomisk krevende i form av profesjonelle trenere, høyere treningsfrekvens, flere og lengre reiser, og dyrere utstyr. Dette er trender som krever et bevisstgjørings- og holdningsarbeid både i klubbene og i samfunnet for øvrig. Hva ønsker vi først og fremst å oppnå med barne- og ungdomsidretten i Norge?