Ute i den store verden er en kval i et kommunevåpen eller byvåpen en sjeldenhet. Maldonado i Uruguay har en kval i sitt våpen. I Baskerland er det Hendaye, en liten by ved Biscayabukta, som har en kval i byvåpenet. I Norge er det bare to: kvalfangerbyen Sandefjord og Molde. Hvis det stadig skal være et poeng at «Molde stikker seg ut» etter sammenslåing med Midsund og Nesset, så må kvalen være et godt valg.
En vandsprytendes hvalfisk
I beskrivelse av designkonkurransen om nytt kommunevåpen heter det: «Symbolet må være genuint. Det skal gjenspeile noe av vår felles identitet, og noe som til en viss grad kan skille oss fra andre. Det skal ikke kunne forveksles med eksisterende logoer eller kommunevåpen».
Noe som gjenspeiler vår felles identitet, noe som skiller oss fra andre, noe som er mer særegent enn vår egen «vandsprytendes hvalfisk» må en lete vel og lenge etter. Noen mulighet for forveksling med eksisterende logoer eller kommunevåpen er forsvinnende liten.
..hvoraf deres største Næring bestaar..
Videre heter det i beskrivelsen av designkonkurransen: «Forslagene må utgå fra temaet: «Storslått natur som grunnlag for fremgang, trivsel og livskvalitet». Nærheten til hav og sjø har hatt mye å si for hvilke næringsveier som har vokst frem og livnært oss som bor her. I dag har umiddelbar nærhet til storslått natur mye å si for trivselen og livskvaliteten vår».
Også på dette kravet er vårt eksisterende, og nå 276 år gamle byvåpen, et klart svar, og det burde oppfylle kravene til fulle.
Forslaget fra Norge
Stiftsamtmann i Trondheim, Christian Ulrich von Nissen, sendte den 27. mai 1742 dette forslaget til kong Christian VI i København, «--- paa et beqvemt vaaben og segl, for Molde til Vaaben, en hvalfisk som driver en tønde for sig, efter den samme ind jager, Sild og anden fisk, hvoraf deres største Næring bestaar, eller og en Havfrue.»
Svaret fra Danmark
«Vi Christian den Sjette, af Guds Naade Konge til Danmark og Norge, de Venders og Gothers, Hertug udi Slesvig, Holsten, Stormarn og Ditmarsken, Greve udi Oldenborg og Delmenhorst, gjøre Alle vitterligt:
« ---skal dette Sted, Molde, føre et Vaaben, udi hvilket forestilles en vandsprudende Hvalfisk, som driver en Tønde for sig,»
Givet paa Hirschholms Slot den 29de Juni 1742.
Under Vor Kongelige Haand og Signet
Christian R.
(L. S.)
I. Holstein.
..eller og en havfrue..
Stiftsamtmannens alternative forslag i 1742 var en havfrue!
Det kan synes som om Nye Molde kommune, som har invitert tre aktører til å delta i konkurransen om nytt våpen, allerede har landet på en havfrue. De sier i dokumentet som er bakgrunnen for konkurransen:
«Fjell og fjord er ikke i seg selv så unikt, og mange andre kommuner har symbol som er inspirert av naturen. Nye Molde kommune mener likevel at naturen er så viktig for oss at det hører hjemme i et nytt kommunevåpen. For å bli særegent, bør symbolet inneholde flere tolkninger. Særtrekk ved folket som bor her, eller verdier som preger kommunen, kan inngå i denne tolkningen. Det samme gjelder kulturlivet eller næringsveiene som kjennetegner oss».
Det virker som om man av en eller annen grunn i denne debatten har bestemt seg for at kvalen og tønna ikke skal være vårt felles symbol. For meg er dette underlig, fordi dette «riket» som nå blir ett administrasjonsområde, har én ting felles, og det er forholdet til kvalen og tønna. Til sild som mat, til sild som salgsvare, til tønna som emballasje for sild for salg og kroner i kassa. Til tønna som håndverksprodukt og senere industriprodukt, som også ga arbeid og kroner inn i en kultur med naturalhushold og bytting av varer.
Det er ingen andre landskapsmessige, historiske eller kjente bygningsmessige elementer i dette «riket» som kan danne grunnlag for et felles kommunevåpen som skiller oss ut.
«Storslått natur som grunnlag for fremgang, trivsel og livskvalitet» kan flertallet av norske kommuner skilte med.
Moldes eksisterende byvåpen, som er et av landets eldste, er kjent i inn og utland, og det gir oss en profil som identifiserer oss på en helt særegen måte.
..en hvalfisk som driver en tønde for sig ..
Tønna forteller om de viktigste levevegene i de tre kommunene. Landnotfiske etter sild ga både mat på bordet og kroner i slunkne pengepunger på små garder langs fjordene, - og inne i dalene. Også garder langt fra sjøen var med i notlagene. Notfiske var ikke noe de drev med bare ut mot havet. Notfiske etter sild har vært drevet mye lenger tilbake i tid enn folkeminnet rekker i kommunene Nesset, Molde og Midsund.
Saltet til salting av silda i tønnene ble for det meste brent her lokalt før det ble import av salt. De mange saltkjel- og saltbunavnene forteller om dette.
Å lage tønner har nok vært det viktigste håndverket, iallfall i det som nå er Nesset og Molde. Også i Midsund ble det nok laget tønner, men tønnestavene ble hentet inne fra fjordene.
Svært mange av gardene, også de små, hadde furuskog som ble til tønnestaver.
Furu, eller tolle, var det eneste som dugde til tønner. Det var mest furu av mindre dimensjoner som ble brukt. Stavene i ei tønne kan ikke være for breie.
Byvåpen eller kommunevåpen?
Molde skal være navn på både by og kommune. Skal det nye kommunevåpenet gjelde både for kommune og by? Da vil det fortone seg som særdeles merkelig om Molde by skal fortsette å bruke sitt byvåpen, mens Molde kommune benytter et annet våpenmotiv.
Dette vil helt sikkert by på komplikasjoner. I hvilke sammenhenger skal de to våpnene brukes? Hva skjer med byvåpenets rettsvern dersom det mister sin status som kommunevåpen?
Er alternativet å kaste Moldes gamle byvåpen i en blå konteiner merket RIR? Det vil være historieløst lavmål!
Den økonomiske betydningen av næringene som ligger symbolsk i Moldes byvåpen kan ikke undervurderes. For vårt «rike» er det derfor viktig at den sentrale rollen det spilte reflekteres i kommunevåpenet. Vi må ikke ende opp med et intetsigende og kjedelig tre med tre greiner for å symbolisere at tre kommuner har gått sammen.
Behold Molde byvåpen som nytt kommunevåpen, integrerte symboler fra Midsund og Nesset i ordførerkjedet.
La Moldes byvåpen fra 1742 også bli kommunevåpen i «nye» Molde kommune!
Ola Gjendem, byhistoriker
