Å få barn er en stor investering. Ikke bare investering i form av tid og kjærlighet, men også en betydelig økonomisk investering.

I dagsnytt på NRK uttalte tidligere statsminister Kåre Willoch nylig at det fødes for få barn i Norge. Skal vi i framtiden fortsatt ha en sterk velferdsstat, finansiert med skattekroner, må fødselstallene økes. Et virkemiddel som Willoch pekte på som kan ha en positiv innvirkning er økt økonomisk støtte til barnefamilier.

Biologisk sett sies det at den beste alderen for kvinner å få barn er i alderen opp til 25 år. I dag er snittalderen for førstegangsfødene i Norge over 29 år, og trenden er at vi venter stadig lengre før vi etablerer familie. I tillegg viser statistikken at kvinner får færre barn i dag enn tidligere. For Møre og Romsdal sin del er fødselsraten enda lavere enn landet for øvrig, og kombinert med at fylket også har en større andel eldre enn landssnittet er dette en bekymringsfull situasjon.

For ja, det koster å ha barn. Bare det første leveåret skal barnet ha vogn, seng, bilsete, ufattelige mengder med bleier og mye annet utstyr. Ingenting av dette er gratis. Fra ettårsalderen er de aller fleste barn i barnehage, i dag er maksprisen for en barnehageplass 2.910,- kroner. For et barn koster dette altså foreldrene over 30.000,- i året. For husholdninger med veldig lav inntekt kan man søke om redusert foreldrebetaling, men i de tilfeller hvor begge foreldrene er i jobb vil dette gjelde for svært få. Er barnet i skolealder og benytter seg av fullt SFO-tilbud koster dette også mer enn 30.000,- i året. Har familien ett barn i barnehage og ett barn på SFO blir dette altså en kostnad på godt over 60.000,- totalt. Selv med skattefradrag snakker vi her om store beløp.

Barnefamilier får i dag en økonomisk støtte i form av barnetrygd. Men i motsetning til betalingssatsene nevnt ovenfor er ikke denne ytelsen blitt økt siden 1996 - det er mer enn 20 år siden. 970 kroner i 2018 har ikke samme verdi som i 1996.

Selv om familier etter hvert klarer seg uten barnehage og SFO betyr ikke dette at kostnadene stopper opp. Det er fortsatt sykler, ski, klær, fritidsaktiviteter etc. som skal betales. Og nå som vi går inn i sommerferien er det også mange som må betale ekstra for sommeraktiviteter for å få feriepuslespillet til å gå opp. Totalt viser beregninger at et barn koster omtrent en million fram til hen er 18 år.

Å være ung og i etableringsfasen er ikke nødvendigvis en dans på roser. Økende boligpriser og høye studielån gjør at økonomien blir knapp for de fleste. For de som ønsker seg barn er det også et poeng for mor å komme seg inn på arbeidsmarkedet først slik at hun kan opparbeide seg rettigheter til foreldrepenger. For at far (eller medmor) skal få sin andel av permisjonstiden er regelverket i dag slik at også han er avhengig av at mor gjennom yrkesaktivitet har opparbeidet seg rettigheter til foreldrepenger. Far har altså ingen selvstendig opptjeningsrett.

Når alt dette legges sammen er det fullt forståelig at flere venter lengre før de får sin førstefødte. Spørsmålet er hvordan vi skal få snudd denne trenden, og jeg tror Willoch har rett i sin antagelse om at den økonomiske støtten til barnefamilier må økes. Her kan både økt barnetrygd og billigere eller gratis barnehageplass og SFO være aktuelt å vurdere. At far skal kunne opparbeide seg rettigheter til permisjon og foreldrepenger på egen hånd bør også inn i regelverket.

I tillegg bør vi vurdere mulighetene for ekstra økonomisk støtte og tilrettelegging for de som velger å få barn mens de studerer. Andel kvinner som tar høyere utdanning er høy, og andelen øker fra år til år. Studenter er blant de gruppene med dårligst økonomi, og ønsker vi at kvinner skal få barn på et tidligere tidspunkt er dette et område vi må se på.

Det er altså ikke bare søvn og fritid du får mindre av ved å få barn, lommeboka får også kjenne det kraftig. Ønsket om å få barn og den gleden de små gir kan ikke måles i penger, men penger kan være et hinder for å gjennomføre den drømmen mange har om egen familie.

Dersom AS Norge ønsker å øke fødselsraten må vi som samfunn investere deretter. Det er sikkert flere virkemiddel som kan tas i bruk, men et sted må vi starte. Hvis det å få barn til slutt blir en økonomisk beslutning er jeg redd vi med dagens ordninger ender opp med enda lavere tall enn det vi har i dag.

[Hege Karina Bøe er økonomi- og personalansvarlig i SiMolde og Kvinnekontakt i Molde Arbeiderparti]