Det påløper noen uheldige konsekvenser når unge spillere gruses i kamp. Det erfarte Moelven IL da G12-laget trakk seg etter 0-48 mot Ringsaker/Nes. I et lignende tilfelle i Spania fikk Serrano B’s U11-trener nylig fyken etter å ha vist disrespekt ved å slå sin motstander 25-0.
En kan alltids diskutere om tiltakene en har til rådighet, som å sette inn en ekstra spiller, er tilstrekkelige når motstanderlaget rakner. I dette innlegget sendes verken spillere inn, eller trenere ut. Det foreslås imidlertid tre alternative veier å gå for å hindre braktap samtidig som en fremmer læring. Utgangspunktet er at spillerne alltid må få gjøre sitt beste. Underforstått er tipsene myntet på tilretteleggerne (krets, klubb og trenere).
1. Vær rause!
Nylig lanserte Rosenborg BK sin nye vri på å la spillerne fortsette utviklingen i egen klubb fram til minimum fylte 15 år. Fokus dreies mot å coache trenerne ute i breddeklubbene. Raust, og veldig godt nytt for fotball-glade og lærenemme spillere og trenere i Trøndelag. Folkelig, og lett å kjøpe. Slik kan RBK vinne prinsessa og halve kongeriket, i beste Robin Hood – stil.
Til sammenligning kan kretser og klubber få rollen som skurken hvis de bidrar til en praksis som «støvsuger» distriktet for gode spillerne og plasserer dem på samme klubblag. Færre jevne og spennende kamper i den lokale serien er vanskelig å forene med motstand som forutsetning for å ta nye steg. – og ingen bør bli overrasket når noen slås godt ned i støvlene og fotballglede forvitrer. «Faint hearts never won fair lady»…
2. Vær tålmodige!
I fotball kan det være fristende å vinne kamper «nå med det samme», eller kanskje samle «talenter med proffpotensial» tidlig. Samtidig skjønner enhver god baker at heving og steking må til for å få gode snurrer. En av våre fremste «bakere» i norsk idrett, Arve Hatløy (Dimna IL), faner allsidighet, langsiktighet, åpne armer for alle og den selvstendige tanken hos utøveren. Slik bygges Norges- og verdensmestere, som Karsten Warholm. Hvis det er det som må til; hvorfor har vi det så travelt i fotball?
En god kollega av meg utførte et eksperiment på sine studenter. De «beste» studentene ble skilt fra de «dårligste» ved hjelp av en kunnskapstest. Den skulle gi føringer for videre undervisning og oppfølging. Resultatet var kraftig munnhuggeri mellom studentene, og min gode kollega ble henholdsvis applaudert og avfeid. Testen var ikke reell (da ville min gode kollega fått sparken, er jeg redd), men studentene slukte agnet. En lærer må være obs på hva som venter rundt neste sving, men også på hvor veien skal lede. Det samme gjelder i fotball (hvor det for øvrig deles i A og B over en lav sko). Spørsmål rundt kvaliteten på valgene blir derfor viktige: Ett kan være om vi tenker spillernes beste og om vi har spurt dem til råds? Et annet kan være om vi oppfører vi oss som folk?
Et tredje trakk Åge Hareide fram under et foredrag nylig: Er vi tilstrekkelig oppmerksom på at vennskap er limet for fotballaget gjennom barne- og ungdomsårene? For mye kan skapes med tette relasjoner i bunn. «Kameratskap forplikter», sier de i Clausenengen. Et slagord du kan grunne på til evigheten fordi det har så mye ved seg. Det er på høy tid, kanskje til og med på overtid, at verdien av kameratskap løftes ut av skyggen.
3. Bruk kampen som trening
Jeg ledet en gjeng 8-årige Træff-spillere mot et lag fra Hedmarken for noen år siden. Trollcup. Etter første omgang ledet vi 4 - 0. Motstanderen virket resignert. I andre omgang fikk Træff-spillerne kun lov til å skåre på innlegg. Det endret spillet. Mange innlegg, strålende bevegelser foran mål, men mye nesten. Det ble 4-1, 4-2, 4-3 og 4-4. «Coaching i verdensklasse» ble det ropt blant foreldrene på andre siden. Guttene fra Hedmarken hadde våkna og spilte godt, mens frustrasjonen økte blant Træff-spillerne. Skal vi brette opp ermene, eller gi opp? For å holde på spillernes tillit var det fritt fram de siste fem. Ingen knekt. Alle fornøyde. Begge lag fikk noe ut av kampen, og du verden så spennende.
Kampen er en utmerket arena for læring. Det forutsetter imidlertid at treneren toner ned viktigheten av seier (eller størrelsen på seieren) for sin egen del, og heller gjør spillerne passe ukomfortable ved å tilføre læringselementer i spillet. «Kun avslutninger med venstre!» gir færre skåringer, for eksempel, men samtidig verdifull avslutningstrening. «Ballen alltid via keeper før nytt angrep!». Slik involveres keeperen i spill, og det hindrer at motstanderen kontres i senk. Kanskje kan oppgavene kombineres også: «Alltid via keeper, og ingen lange framspill…». Kampbildet justeres alt etter hvordan kampen utvikler seg og hva de trenger trening på.
I fotball finnes ingen fasit. Forslagene ovenfor er heller ikke ment slik. De er snarere velmenende idéer til hvordan kan tilrettelegge for læring og dempe resultatmaksimering i barne- og ungdomsfotball. Undertonen er at en kan komme langt ved å være folkelig og fornuftig i en verden der tradisjonen er å falle for fristelsen. Nesten som i eventyret. Så blir det selvsagt opp til leseren om en lar seg forføre.
Kjell Marius Herskedal
Trener, Træff gutter 6. Førsteamanuensis i Sport Management ved Høgskolen i Molde. Associate fellow, The Football Exchange, Liverpool JMU
(Denne kronikken ble første gang publisert på fotballtreneren.no)
