Siden våren 2014 har vi hatt tilknytning til et forskningsprosjekt hvor personer med utviklingshemming har vært ansatt som medforskere sammen med forskere fra universitet og høgskole.

Prosjektgruppa bestod av tre medforskere, tre forskere og en prosjektleder. Målet var å undersøke om samtalegrupper kunne bidra til økt selvbestemmelse og selvhevdelse hos personer med utviklingshemming. Som grunnlag for diskusjon i samtalegruppene ble det benyttet korte filmer som illustrerte dagligdagse dilemma man kan møte når man trenger hjelp i hverdagen.

Et annet mål var at samarbeidet skulle utformes med reell medvirkning fra medforskerne og at alle medlemmene i prosjektgruppa skulle delta og ta beslutninger på alle trinn av forskningsprosessen. Medforskning innebærer at personer med erfaring som tjenestemottaker deltar som forsker fremfor å bli forsket på. Erfaringskompetansen medforskerne har anses verdifull for forskningen, både med tanke på prosessen og resultatene, og fordi det gir forskningen bedre legitimitet. I tilknytning til dette prosjektet ble det gjennomført en undersøkelse hvor forskerne og medforskerne sin forståelse og opplevelse av likeverd i forskningsprosessen ble belyst. Likeverd ble målt i forhold til prosjektgruppas opplevelse av samarbeidet og hvordan gruppa ble møtt av andre utenfra, for eksempel i forbindelse med deltagelse på konferanser.

Funnene viser at opplevelse av likeverd ikke avhenger av å gjøre det samme eller like mye, og at det å få velge bort enkelte oppgaver kan være viktig fordi en da unngår mestringssvikt på grunn av manglende forskningskompetanse. Å få mulighet til å være involvert gjennom hele prosessen, være løpende orientert og få medvirke i beslutninger, ble beskrevet som sentralt for å oppleve seg som en likeverdig samarbeidspartner.

Der forskerne tok mer styring, slik som det å ha egne møter for forskerne, ble beskrevet som nødvendig for å kunne tilrettelegge tilstrekkelig og for å avlaste medforskerne i oppgaver de ikke ønsket å ta del i. Samtidig uttalte medforskerne det som en måte å organisere arbeidet på som kunne oppleves i strid med likeverdet: «Det er ikke helt greit at dere har forskermøter heller, det kan hende at dere bestemmer litt for mye da, dere kan ta avgjørelser uten oss og det er ikke helt likeverdig». Det understøttes av forskerne, som uttrykker at for mange avgjørelser kan bli tatt i slike møter.

Det fremgår av undersøkelsen at man kan styrke eller svekke opplevelsen av likeverd gjennom hvordan man tilrettelegger og hva man kommuniserer. Overbelastning, og det å tillegges oppgaver man ikke mestrer, kan føre til at samarbeid som er tenkt likeverdige ikke oppleves slik. En av forskerne oppsummerte det slik: «Vi må dele på oppgavene og sortere ut, hvis vi bombarderer med oppgaver så bombarderer vi likeverdet samtidig, for da gir du ikke den andre en mulighet, hvis vi må forholde oss til tusen ting, så bedøves muligheten for likeverd».

Medforskerne hadde synspunkter på egne bidrag og kompetanse, og hvilke deler av prosessen de ikke ønsker å ha ansvar for: «Forskerne bør jobbe med penger og drift og vedlikehold av prosjektet, mens vi medforskerne skal helst ha meninger i det å analysere».

Anerkjennelse av den ulike kompetansen i prosjektgruppa, og at denne ble nyttiggjort i forskningsprosessen, bidro til at deltagerne opplevde seg som viktige selv om oppgavefordelingen var ulik. Erfaringskompetansen medforskerne hadde ble beskrevet som vesentlig for prosjektet, og flere av forskerne gav uttrykk for at prosjektet ikke ville kommet frem til det samme uten medforskernes deltagelse: «Det er ikke noe verdimessig forskjell i bidragene våre, det kan være viktige bidrag fra medforsker som gjør at vi kommer det hakket videre».

Medforskerne deler oppfatningen av å ha en spesiell og viktig kompetanse: «Det hadde blitt overkjøring hvis forskerne skulle stå og fortelle om hvordan det er å få hjelp hjemme». Ulik kompetanse og ulik arbeidsfordeling vil være hensiktsmessig og vanlig i ethvert samarbeid, også i en forskningsgruppe uten medforskere. Svarene fra medforskerne kan tolkes som at det opplevdes selvfølgelig at arbeidsoppgavene til dels var ulike. «Vi gjør jo forskjellige ting, det har litt med hvorfor man har prosjekt sammen å gjøre da».

Medforskerne opplevde seg som viktige bidragsytere i prosjektet, mens forskerne uttrykte noe mer moderasjon om egen rolle: «Jeg opplever meg som viktig, men jeg tror ikke det er avgjørende at det er akkurat meg». Tilsvarende moderasjon fantes ikke i svarene fra medforskerne.

Resultatene fra denne undersøkelsen tyder på at likeverd ikke handler om å gjøre det samme, men om å oppleve at ens bidrag er viktig og blir anerkjent. I denne sammenhengen fremstår de komplementære rollene som mer betydningsfull for opplevelsen av likeverd enn absolutt likhet.

Først og fremst forutsetter likeverd mellom forsker og medforsker anerkjennelse av en gjensidig – eller lik – relasjon og ulik kompetanse. Altså består likeverd av både likt og ulikt.