I dag starter den 26. sesongen i Premier League (PL), fotballens fremste merkevare.
PL er en såkalt «breakaway league», en utbryterliga fra det engelske fotballforbundet. Fram til 1992 var det engelske seriesystemet administrert av fotballforbundet. Da ble det engelske forbundets planer om en Premier League kuppet av økonomisk stadig sterkere klubber. Disse organiserte PL som et aksjeselskap. Den skjeen de tok i egne hender var en gullskje som skulle gi stadig feitere sponsor- og medieavtaler. En pengemaskin altså. I 1991/92 hadde ligaen 1,9 milliarder i inntekter. I 2015/16-sesongen var 1,9 milliarder blitt gjennomsnittsinntekten for de 20 klubbene i PL. I sesongen som nå starter ventes de samlede inntektene å komme opp i 48 milliarder kroner. 2,4 milliarder per klubb.
Om man ønsker å sammenligne med norsk fotball var inntektene i Eliteserien og OBOS-ligaen på 1,7 milliarder kroner, til sammen. I 2016! Noe å tenke på når det klages på nivået i norsk herrefotball. Samtidig kritiseres PL for at verdien på ligaen ikke gjenspeiler kvaliteten på lagene. Få kan kjøpe og lønne spillerne som engelske PL-klubber, og de sikrer seg ofte det beste fra konkurrentene i Europa, men PL-klubbene dominerer ikke i Europas øverste divisjon, Champions League.
Ligainntektene i Spania, Tyskland, Italia og Frankrike er betydelig lavere enn i England, men særlig spanske og tyske toppklubber, og nå også italienske Juventus, kan vise til bedre resultater i Europa enn de engelske klubbene. Når det gjelder landslag er bildet enda klarere: England er bare unntaksvis på høyde med de fire andre i store mesterskap.
Dette strider mot all logikk, hevdet nylig ekspertkommentator i Viasat, Petter Veland. Mon det? Sammenhengen mellom markedsverdi på spillerne og kvalitet på banen er nok ikke perfekt. Det må søkes andre forklaringer. Fotballindustrien, som det kalles over kanalen, er langt mer enn spillet på banen. Spillet og konkurransen er kanskje blitt mindre viktig enn før?
Bak gjennomsnittstallene skjuler det seg store økonomiske forskjeller mellom klubbene, og en mindre spennende PL. Få klubber levnes sjansen til å kjempe om de øverste plassene, selv om Leicester satte ekspertene i forlegenhet i 2015/16-sesongen. Idrettsøkonomer advarer mot at stor forutsigbarhet undergraver interessen. I de 25 foregående sesongene i PL har tre klubber (Manchester United, Arsenal og Chelsea) tatt 21 av trofeene. Manchester United har alene 13 titler. Tross mindre spenning fortsetter medieinntektene å stige. Hvorfor?
Kanskje fordi toppfotballen i England er overtatt av produktutviklere som ikke ser på den som en idrett, men som en produktpakke der selve kampene bare er en av varene. Like viktig som kampene og resultatene er personene, profilene. I god tabloidform tegnes ofte endimensjonale personligheter, og den tradisjonelle rivaliseringen mellom klubber er erstattet av påståtte feider mellom trenere og spillere (spekulasjonene rundt Alex Ferguson’s forhold til Beckham og Rooney er nærmest legendariske) og mellom trenere (som Mourinho og Wenger), og av endeløse spekulasjoner om hvilke lag stjernespillerne skal spille for ved neste korsvei.
Ved å gjøre spillere og trenere til celebriteter kan mediene konstant fortelle historier som er løsrevet fra de 90 minuttene på banen, eller klubbenes tabellposisjon. Produktutviklerne vet at kjendiser selger og trekker til seg et større publikum enn dem som opprinnelig var opptatt av kampen om trofeene. PL er både «Se & Hør», såpeopera og en dash idrett på samme tid. Rettighetshaverne satser på at denne miksen skal selge nok reklame og TV-, bredbånds- og mobilabonnement.
Fotballen er selvfølgelig produktutviklet også ellers i Europa. En forklaring PLs lederposisjon ligger antakelig oppe i dagen: Fotball er verdens største idrett, og når globale medieselskaper (som selger reklame) og multinasjonale sponsorer bruker sport for å øke sine markedsandeler er det lite oppsiktsvekkende at de spanderer mest på den av de store ligaene som av språklige årsaker når lengst ut. Engelsk vokser sterkt som verdens ubestridte andrespråk, noe PL nok både bidrar til og drar veksler på.
Ulik regulering av fotballen i England, Frankrike, Italia, Tyskland og Spania forklarer trolig også en del av forskjellene. Tysk idrettstradisjon ligner på den skandinaviske, og det er ikke fritt fram for kommersielt eierskap av klubbene. I Sør-Europa er klubbenes organisering regulert gjennom statlig lovgivning, og særlig Frankrike har hatt restriksjoner på klubbeierskap. Ligaene i Italia og Spania har dessuten hatt langvarige konflikter knyttet til uenighet om felles medieavtaler.
England har tradisjon for en liberalistisk idrettspolitikk, og med lite makt igjen hos både forbund, supportere og lokalsamfunn har omtrent halvparten av klubbene i PL og Championship nå havnet på utenlandske hender. Noen av disse eierne har investert kraftig i klubbene, mens andre hevdes å bruke dem som låneobjekt. At utenlandske eiere, ofte eksentriske og flere med suspekte forhistorier, fra USA, Russland, Gulfstater, Kina og andre asiatiske land har kunnet overta tradisjonsrike engelske klubber har naturligvis ikke minsket skriveriene og interessen rundt PL.
PL kan lett se ut som en suksesshistorie, men det er skyer på himmelen. Å opprettholde en suksess er vanskeligere enn å først skape den, sies det. I suksessen kan også spiren til fiaskoen ligge. I England diskuteres nå bærekraften til fotballen, avhengig som den er av utenlandsk eierskap og galopperende TV- og medieinntekter.
De store investeringene skal betale seg, og et av resultatene er at nesten alt av fotball nå er tilgjengelig på TV eller digitalt. Det er ikke lenger knapphet på fotball. Tvert imot. Til tross for dette har prisene gått kraftig opp, på arenaene, for betalings-TV og for pubene som må ha lisens for å vise fotball. Dette har lenge vært et stort tema i England, og tiltak, ja rett og slett pristak, er satt i verk for å stoppe prisøkninger for bortesupportere.
Nå rapporteres det også om at mange mindre puber ikke lenger ha råd til å vise fotball fordi mersalget av øl ikke dekker de økte kostnadene til TV-selskapene, 10 prosent, fra i fjor sommer. Så mens tilbudet vokser, reduseres tilgjengeligheten. Først skjedde det på arenaene. Deretter på betalings-tv og digitalt. Og nå også på pubene.
Det ligger selvfølgelig en fare i denne utviklingen. Én utfordring er knyttet til at ulovlige streamingtjenester undergraver inntjeningen til TV- og medieselskapene. I britiske medier rapporteres om en reduksjon i seertallene for PL på 14 prosent i forrige sesong. Dessuten antas det at en tredjedel av de som ser kampene bruker ulovlige streaming.
På lang sikt er det mer alvorlig for PL dersom stadig flere vender ryggen til fotball, eller at nye generasjoner rett og slett ikke opplever fotball som «kult». I en fersk undersøkelse om britenes forhold til idrett sier 74 prosent at idretten er mer opptatt av penger enn av å gi supporterne god underholdning. Selv om 71 prosent mener idretten kan være et samfunnsgode, er tilliten til idretten sviktende. Og verst er det blant fotballsupportere, der 36 prosent sier de ikke lenger har tillit. I en fersk undersøkelse gjort av supporteralliansen i England sier 90 prosent at fansen bør ha mer å si (styrerepresentasjon), og 78 prosent at de ønsker lokale spillere på laget.
Selv om kvaliteten på slike undersøkelser kan diskuteres, forteller de en historie om at grunnmuren i tilhengerskaren fremmedgjøres. Ikke bare er det urealistisk med supporterinnflytelse når eierne er blitt kinesere, arabere eller amerikanere, men sjansen for at mange engelske spillere skal få spille PL er også mindre enn noen gang. PL ligger på topp i Europa i bruk av utenlandske spillere, så hvilke muligheter har britiske talenter når klubbene shopper ikke bare stjernene, men også de unge talentene, fra hele verden?
Hallgeir Gammelsæter, professor ved Høgskolen i Molde
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal
Følg Nordvest Debatt på Twitter
Følg Nordvest Debatt på Facebook
