Setningen ”jeg er feminist” er en uttalelse mange av oss har vansker for å si høyt. Grunnen til det er reaksjonen en møter når man sier det: Oppgitte sukk, himlende øyne, skjeve blikk og en uvilje til å snakke om det. Alt for mange danner seg negative assosiasjoner til det som har blitt det nye F-ordet, som om det er en rebelsk bevegelse med hysteriske og aggressive kvinner med hår under armene og mannehat på agendaen. Disse tankene har nok de fleste av oss hatt, men realiteten er noe annet enn fordommene.
Mange i Norge ser på feminisme som unødvendig og ute av dagsorden. Sannheten er en annen, og realiteten er at vi trenger feminisme like mye i dag som det vi gjorde da kvinnebevegelsen i Norge i 30 år kjempet frem kvinnelig stemmerett, retten til å velges inn på Stortinget og kommunestyrer i 1913. Det er nemlig bare de siste 104 årene kvinnene i Norge har begynt å få en rettferdig posisjon i samfunnet, og da er det ikke rart at vi fortsatt finner patriarkalske tendenser i samfunnet.
Vi har en statsråd som omtaler fortidens og nåtidens kvinneforkjempere som en ”feministelite”. Altså oss som er bedrevitende tilhengere av likestilling, offentlig finansierte ordninger som fødselspermisjon og barnehager, for å ikke snakke om selvbestemt abort. Den omtalte statsråden kritiserer at ”feministeliten” og staten skal bestemme over foreldrepermisjonen, med andre ord vil hun fjerne fedrekvoten. Det dobbeltmoralske er at hun går snart inn i permisjon, med den ordningen som vi på venstresiden i norsk politikk har kjempet frem. Hun høster fruktene av feministenes kamper, noe som hun selv tydeligvis ikke er klar over. Sett bort i fra at hun blir kjørt rundt i svarte regjeringsbiler, omringes av sikkerhetsvakter til en hver tid og har en personlig rådgiver, nekter hun selv å bli stemplet som en del av eliten.
For hva har egentlig den såkalte feministeliten fått til? Kvinneforkjempere i Norge har gjennom tiår stått på barrikadene og kjempet frem det den menige mann i dagens samfunn tar for gitt. De kjempet for en hverdag der småbarnsforeldre kan kombinere barn og jobb. Barnehageplass, skolefritidsordning, lang foreldrepermisjon, fleksibel permisjon, fedrekvote, tidskontoen og rett til fri når barn er syke, for å nevne noe. Alt dette ble kjempet frem basert på en vilje av stål og et enormt pågangsmot.
Som et resultat av de politiske kampene opp gjennom årene, har FN kåret dagens Norge til det mest likestilte landet i verden. Det er vel og bra, men det norske samfunnet preges fortsatt av ujevn maktfordeling mellom kjønnene. Menn tjener mer og de har mer makt. I Norge tjener kvinner 66% av det menn gjør. Av 70 direktører i statseide selskaper er kun 16 av disse kvinner. I næringslivet er 9 av 10 ledere menn. En undersøkelse fra 2015 utført av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen viser at Norge ender på 50.plass av kjønnsbalansen blant ledere på alle nivåer i offentlig og privat sektor. Her havner vi bak land som USA, Island, Australia, Sverige, Canada og Storbritannia.
Statsministeren, finansministeren, forsvarsministeren, NHO-sjefen og LO-lederen er alle kvinner. Dette viser at kvinner kan å lede, de også. Det er et paradoks at næringslivet henger så langt etter, og andelen kvinner i de mest konkurranseorienterte delene av næringslivet er snart lik null. Vrangforestillinger og personlige stereotypier står i veien for flinke kvinnelige ledere, for jo, det finnes gode kandidater fra begge kjønn. Kanskje det er et større mangfold rundt bordet som skal til for at vi skal lykkes i årene fremover?
Feminisme handler også om jenter og kvinner som blir seksuelt objektivisert på daglig basis. 1 av 10 norske kvinner har blitt utsatt for voldtekt. Dette er høye tall som viser viktigheten av holdningsendringer i samfunnet. Sexismen i dagens samfunn er enorm, og reklameverdenen oser av retusjerte bilder av skjønnhetsidealer som viser hvordan vi burde være. Det er ikke rart at Norge ligger i verdenstoppen på antall mennesker med psykiske lidelser.
Hvis vi ser på kvinners posisjon i samfunnet i et globalt perspektiv, får vi en mer global forståelse om hvor dagsaktuelt feminisme er. For feminisme representerer ikke bare likhet og rettferdighet, men også solidaritet. I alt for mange land er feminisme et fjernt begrep, og i mange land må kvinner tie. Da er det en selvfølge at vi i solidaritet kjemper for kvinners rettigheter over hele verden.
Halvparten av verdens 7 milliarder mennesker, er kvinner. Ulikheten mellom menn og kvinner er et globalt problem, og ulikheten rammer kvinner hardest. Tall fra FN viser at 70% av verdens fattigste er kvinner. Bare 47% av verdens kvinner er i lønnet arbeid. 1 av 3 kvinner har blitt utsatt for vold. Voldtekt av kvinner blir brukt som våpen i krigsherjede land. Alt for mange kvinner mangler grunnleggende menneskerettigheter. Kvinner eier kun 1% av verdens eiendom, til tross for at det er nettopp kvinnene som utfører to tredjedeler av alt arbeid i verden.
Som en del av ”feministeliten”, skal vi i Molde AUF markere kvinnedagen den 8.mars ved å henge opp en banner på rådhuset i Molde for å symbolisere viktigheten av å fortsatt feire kvinnedagen, og oppfordrer alle til å bli med å se på markeringen. For oss er begrepet feministelite ensbetydende med et fantastisk engasjement og et stort pågangsmot, og vi skal feire de historiske seirene ”feministeliten” har oppnådd. Vi skal samtidig sette søkelys på de resterende kampene, for vi er enda ikke i mål. Vi i AUF skal stå fremst i den internasjonale kvinnekampen, og i solidaritet kjempe for at verdens kvinner blir sikret rettighetene de har krav på. Vi skal ikke sitte å vente på likestillingen, for nei, den kommer faktisk ikke av seg selv.
Helene Wahlstrøm, Molde AUF, 1.vara Nesset Arbeiderparti
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal
Følg Nordvest Debatt på Twitter
Følg Nordvest Debatt på Facebook
