I det jeg satte meg ned for å begynne på denne teksten, befant jeg meg i baren på toppen av Seilet i Molde. Jeg tilbragte et par dager i byen i forbindelse med noen gjesteforelesninger ved høgskolen. Fra 15. etasje så jeg over til bygda på den andre siden av fjorden hvor jeg vokste opp, jeg så rett ned på fotballstadionet byen har fått, og strakte jeg hals mot vinduet, visste jeg at der, oppe i bakken bak kirka, spilte Molde FK sine kamper i min barndom og ungdom, og samme sted, ennå på en grusbane av nokså dårlig kvalitet, konkurrerte jeg ivrig i friidrett noen år.

Jeg har jo vært innom byen også de siste 20 årene, men veldig sporadisk og som regel bare noen timer av gangen. Denne gangen hadde jeg brukt litt av ettermiddagen på å rusle rundt i gater jeg trålet dag ut og dag inn da jeg studerte her midt i 80-årene, preget av ungdomstidens kroniske rastløshet og spenningen ved å lure på hva som lå skjult bak neste hjørne. Nesten alltid var svaret ingenting. Ungdomstiden består i å vente på at noe stort skal skje, men stort sett skjer det jo ingenting uforutsett. Slik sett er det i ungdommen man langsomt lærer å akseptere hverdagslighetens og trivialitetens triumf over de store forventninger. Nå, 30 år senere, skapte ikke vandringen min noen form for nostalgi, men den fremkalte likevel minner, og jeg kom til å tenke på hvem jeg var da jeg dro, og hvem jeg er blitt i dag.

I en diskusjon av hvordan vi forholder oss til det mer eller mindre ukjente, skilte sosiologen Alfred Schütz mellom den fremmede og hjemkommeren. Den fremmede er i Schütz’ forstand ikke en turist som kommer til et nytt sted, for så å reise igjen noen timer eller dager senere. Den fremmede kommer til et nytt sted med ambisjon om å slå seg ned der, i det minste for en lengre periode. Han vet at han er i ukjente omgivelser, både geografisk og sosialt, og at det vil ta tid å forstå kodene og omgangsformene. Hjemkommeren derimot, kommer tilbake til et sted han en gang dro bort fra for en lengre periode, og forventer å ha intim kjennskap også til samfunnet han vender tilbake til. Det er jo det samme stedet, og befolkes til dels også av de samme menneskene. I litteraturen er for eksempel soldaten som vender hjem etter flere års krig et typisk eksempel på en hjemkommer: han tror alt skal bli som før, men mye er forandret i mellomtiden, slik at de mentale forestillingene og forventningene bryter sammen. Den fremmede vet at han vil møte noe ukjent; for hjemkommeren kan erfaringen av forandring bli rystende.

Det er ikke til hinder for at den som reiser ut, enten han kommer tilbake eller ikke, er omfattet av en bestemt type respekt. Å reise ut signaliserer eventyrlyst og åpenhet for nye erfaringer. Byene har tiltrukket seg folk i flere generasjoner, men også det å dra til sjøs innebærer noe lignende: Forandring, nye horisonter, en annen type livserfaring. I romanen «Vi, de druknede» skriver den danske forfatteren Carsten Jensen om hvordan kystsamfunn i denne sammenheng er grunnleggende forskjellig fra bondesamfunn i innlandet, hvor fiske og livet på havet har vært et mindre aktuelt alternativ.

I våre dager er utdanning den vanligste veien bort fra oppvekststedet. For ungdom fra familier uten akademiske tradisjoner er utdanning dessuten en reise i dobbelt forstand, både geografisk og sosialt. Ikke overraskende har denne prosessen derfor også blitt hyppig tematisert, både fag- og skjønnlitterært, gjerne under betegnelsen klassereisen.

En av litteraturens første klassereisende var Holbergs Erasmus Montanus, bondesønnen som dro til København og som slo om seg med meningsløs latin og misforståtte logiske øvelser da han kom tilbake. Satiren over pretensiøst akademisk snobberi har fortsatt en viss relevans, skjønt den treffer dårligere jo flere som har høyere utdanning. Latterliggjøring av virkelighetsfjern teoretisk kunnskap og dens manglende relevans i møte med det praktiske liv har lenge vært utbredt i mange lokalsamfunn, ikke uten rett. Ikke bare betraktes uforståelig filosofi, kunst, litteratur og deler av samfunnsvitenskapen som livsfjern og unyttig, jeg husker fra min egen oppvekst hvordan også ingeniører regelmessig ble latterliggjort fordi modellene og metodene de hadde lært seg på NTH ikke nødvendigvis var tilpasset det praktiske livs daglige utfordringer på arbeidsplassene.

For den klassereisende representerer oppbruddet en dobbel fremmedgjøring. Man har – i hvert fall i starten – et betydelig handicap overfor det akademiske miljøet man etter beste evne forsøker å tre inn i. Flere av ens medstudenter har jo allerede fra barnsben internalisert de akademiske kodene. Og, som Schütz pekte på, når man kommer hjem igjen, enten det er på korte visitter eller for å bli værende, erfarer man at både en selv og stedet har endret karakter.

Man tenker seg gjerne at det er de akademisk anlagte som drar, men de får selskap av ungdom som av andre grunner ikke føler seg hjemme i lokalsamfunnet. Å flytte til storbyen er både en reise til noe og en reise fra noe. Ungdommen vil finne seg sjæl, som Finn Kalvik en gang sang om. I både bonde- og industrisamfunnet var spørsmålet om hvem du var eller hvem du skulle bli nokså uproblematisk, skriver den britiske sosiologen Anthony Giddens. Løpet var lagt når man tok over gården, eller når man fikk jobb i en industribedrift i bygda eller småbyen. Den ga ramme og retning til resten av yrkeslivet: omtrent slik ville det bli seende ut. Hver ny lønnsøkning ga mulighet til å kjøpe en finere bil eller å bygge på huset, men rammene fremsto som mer forutsigbare enn i dag. Slike rammer ga både mening og retning til hvem man var.

I det postindustrielle samfunnet derimot, er gården ofte ikke drivverdig, og industribedriften trues kontinuerlig av nedleggelse, om den ikke har flyttet virksomheten til utlandet allerede. I en slik situasjon må individet i langt større grad skape sin egen biografi, som dermed fremstår som resultatet av en serie valg, som man selv står ansvarlig for.

De som reiser ut kan skape seg gode og meningsfulle liv i storbyen, men de kan også vende tilbake med halen mellom beina, eller oppleve den nye tilværelsen som kronisk rotløshet, der de gir seg i kast med stadig nye livsprosjekter uten evne til å slå seg til ro med noe. Atter andre ser på storbylivet som en avgrenset livsfase i 20-årene, og har ambisjoner om å flytte tilbake når familiefasen erstatter ungdomsfasen.

Mennesket har ikke røtter, det har føtter, skal Salman Rushdie ha sagt en gang. Med det siktet han til at menneskets egenart innebærer at vi ønsker å rive oss løs og gå vår egen vei. Han tok selvsagt feil: vi har både røtter og føtter. Men folk vektlegger dem ulikt. Noen flytter fra oppvekststedet bare i nødsfall, andre kan knapt vente på å bli voksne, slik at de kan skape seg en ny tilværelse et annet sted, med en annen identitet, uten at de dermed helt og holdent kan frigjøre seg fra de erfaringer oppveksten har skapt.

Ofte har de som drar og de som blir værende sett på hverandre med gjensidig mistenksomhet. I moderert form er Erasmus Montanus-historien fortsatt relevant her: Den som tar utdannelse vil ha lett for å se på seg selv som overlegen den andre, mens de som blir igjen enten direkte eller overfor andre fort vil peke på hvordan den utflyttede er blitt fin på det.

Da jeg flyttet til Oslo, var det med visshet om at jeg ikke kom til å flytte tilbake, hverken til hjembygda eller til Molde. Livet i en større by virket attraktivt, og ingenting har senere bidratt til å justere denne oppfatningen av hva som passer for meg. Samtidig har både min samfunnsvitenskapelige utdanning og de erfaringer livet ellers har gitt meg, bidratt til at jeg i større grad enn da jeg var i 20-årene, tror jeg forstår beveggrunnene også til de som blir værende. At jeg dro, betyr ikke at jeg var bedre enn andre, bare at jeg var annerledes, med andre interesser, orienteringer og prosjekter.

Kanskje er dette noe av styrken ved å være klassereisende: Vi har bedre forutsetninger for å forstå tilværelsen fra flere perspektiver og posisjoner. Hvis vi altså evner å legge av oss Erasmus Montanus-arrogansen og reflektere over livsvalgene og deres konsekvenser, slik jeg forsøkte der jeg satt i skybaren med et glass for hånden.

---

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal

Følg Nordvest Debatt på Twitter

Følg Nordvest Debatt på Facebook