Søndag morgen 20. desember var det et artig radioprogram på NRK P2 i programserien Ut i kulturen. Programleder Jostein Gjertsen tok opp spørsmålet omkring håndens påvirkning på hjernen, altså fra hånden til hjernen. Temaet gjaldt både i forhold til hjernens utvikling i millioner av år, hva vi naturlig forventer hjernen skal bidra med i vårt daglige virke per i dag og vårt eierskap til hånden.

Programmet het «Hånden slår tilbake». Det inneholdt lengre intervjuer både med forfatter Karl Ove Knausgård og filosof Arild Utaker. De diskuterte dagens vekting av det cerebrale (hjernen) over det manuelle (hånden/håndverk), og åpnet for spørsmålet om en speilvending.

Jeg lyttet med stor interesse til det jeg oppfattet som en klar hyllest til hånden. Spesielt spennende er det å tenke på hvordan hånden må ha påvirket hjernens utvikling fra å være langt mer primitivt til det den er i dag. Hjernens utvikling har skjedd parallelt med økt bruk av hånden og utvikling av redskap. Mangfoldig og kreativ bruk av hendene fikk hjernestrukturene til å utvikle seg. Hendenes «brukspress» var styrende. Ikke omvendt. Det fantes ikke noe lagret teoretisk kunnskap som bestemte hvordan hendene skulle brukes.

Jeg frydet meg, og måtte høre det om igjen. Nikket bekreftende der jeg satt og hørte på godt stoff. Hvorfor? Fordi det samstemmer med min måte å forstå og å arbeide på i møter med pasienter som ønsker seg mer orden i hodet og mindre ubehag i kroppen. Etter 15 år med dypdykk i balansens mysterium som viktigste faktor for å finne mer ut av samspillet mellom kropp og sinn, var det som vakker symfoni for mine ører. Så bra at noen med tyngde tør å stille seg spørrende til vedtatte «sannheter», tenkte jeg.

Fra mitt langt mer beskjedne ståsted forkynner jeg det samme: Hjernen lærer av kroppen! Mer presist sagt; vi lærer av å fylle oppmerksomheten med fornemmelser fra våre egne initierte og gjennomførte meningsfulle hverdagshandlinger. Alle handlinger krever bevegelser og enhver bevegelse krever balanse for presis utføring og knapt noen handlinger skjer uten at hendene er involvert. Vi balanserer oss over føtter eller rumpa og må minimalisere avsporinger ved at oppmerksomheten følger hendene i sine meningsfulle praktiske oppgaver – store og små. Det er hovedregelen.

Meningsfulle bevegelser viser seg å ha sterk innflytelse på hvordan hjernen jobber. De kan fungere som et ”limstoff” mellom delene. Det er bare å la seg begeistre! Noe så innlysende, enkelt, allment og naturlig! Selvsagt snakker vi her om bevegelser vi alle må gjøre – hver dag – ikke om oppkonstruerte og «fremmede» bevegelser. Men kvaliteten i bevegelsene er kritisk. Oppdatering av trygg og fleksibel balanse basert på et tett samspill mellom hendene og synet, må være innbakt. Barnet begynner umiddelbart å arbeide med denne ferdigheten.

I 15 år har fysioterapeut Kirsti Leira, tidligere i Gjemnes kommune, nå på psykiatrisk poliklinikk i Levanger, og undertegnede – fysioterapeut på psykiatrisk poliklinikk i Molde – jobbet tett sammen med hjerneforsker Per Brodal ved Universitetet i Oslo. Vi ønsket å finne mer ut av hva, hvorfor og hvordan hjernen må lære av kroppen.

Hva må være på plass for at det uhyre kompliserte samarbeidet mellom de mange ulike delene i hjernen kan foregå så smidig og synkront at vi føler tilstrekkelig kontroll i hverdagen? Ingen forsker per i dag har i nærheten av full oversikt, men vi tør å påstå at vi har bidratt litt til økt forståelse. Godt samarbeidsklima i hjernen er helt avhengig av en god dialog mellom kropp og hjerne.

I alle disse årene har vi møtt tålmodige mennesker (og gjør det fortsatt) som sliter med symptomer som svimmelhet, angst og uro, smerter, lite energi, nedstemthet, redusert konsentrasjonsevne og hukommelse, urolig søvn, vissenhetsfølelse i kroppen som kan føles fjern og fremmed, påtrengende stressfølelse, usikker beslutningsevne osv. Vi arbeider med innlæring av det vi kaller bevegelsesverktøy.

Verktøyene er i hovedsak sikrere måter å gjøre noen få alminnelige bevegelser på. Ved hjelp av takt og rytme gjøres verktøyene overkommelig å lære og etter hvert vedlikeholde. Gode måter å bevege seg på vil helt naturlig inneholde oppdatering av balanse basert på tett hånd/syn-samarbeid. Diskret kan viktige elementer ivaretas i helt alminnelige bevegelser – og det uten at bevegelsene virker rare og latterlige. Hånden er helt sentral for å oppnå det vi ønsker.

Et sikkert eierskap til hånden er kritisk avgjørende for at vi skal føle tilstrekkelig og stabil kontroll over livet. Noen pasienter vet knapt hvor de har hendene. Ofte veit jeg ikke hva hendene mine gjør er et av flere liknende uttalelser som bør få behandlere til å reagere. For flere er det litt flaut å si noe om så hverdagslig og tilsynelatende ubetydelig som forholdet sitt til hendene. Men det er et kraftig signal på «rot» i hodet – med alle de ubehagelige symptomene det medfører.

Pasientene vi møter har utallige historier på hvordan de har forsøkt «å snakke» eller «å tenke» seg til varige positive endringer. Vi møter i hovedsak de som har mislyktes i slike forsøk. Mange forteller om enda flere nederlag når de ikke får dette til heller. Som en pasient sa: Jeg var mislykket som pasient også. For mange er det en befrielse å kunne arbeide konkret med takt og rytme i alminnelige bevegelser. Når god kvalitet blir en selvfølge, er det redskap på livstid.

Vi har utviklet behandlingen balansekoden/læringsorientert fysioterapi. I den arbeider vi nettopp med å få på plass en tett dialog mellom kropp og sinn. Hånden vies stor oppmerksomhet. Når innholdet i dialogen fylles med fornemmelser fra egne bevegelser – der hånden står i en særstilling – øker kontrollen over eget liv. Det er en stor glede å være behandler når effekten av «hånden som lærer ånden», fører til positive endringsprosesser.