Far er en like naturlig del av barnas liv som mor

Det er på tide å anerkjenne pappatiden, sette til side forestillinger om mødres særstilling og å sette barnets behov i sentrum, mener innsenderen.   Foto: Illustrasjonsbilde: Heiko Junge / NTB

Meninger

Jeg viser til Førsteamanuensis, Jeanette Varpen Unhjems leserinnlegg 20 april om at mor bør ha førsterett til foreldrepermisjonen.

Artikkelforfatteren har ytringsfrihet som alle andre, men når hun velger å skrive under med full akademisk tittel, så mener jeg hun samtidig har et ansvar for å vise leserne forskjellen på hva som er hennes personlige meninger og hva hun mener å ha faglig belegg for.

Særlig kommentaren om at kjernen i fødselspermisjonen er å ha bare én tilknytningsperson er svært problematisk i denne settingen. Å presentere dette som en selvfølgelighet samtidig som man presenterer seg som førsteamanuensis i Helse og Sosialfag bør ikke gjøres uten faglig underbygging.

Det er overhodet ikke noen slik kobling mot det som åpenbart er relatert til John Bowlbys monotropiteori om at barnet hovedsakelig knytter seg til bare én person. Denne teorien er fullstendig tilbakevist av et samlet vitenskapelig miljø. Tvert imot viser forskning (Fabricius 2016) at barna knytter seg bedre til hver enkelt av foreldrene om det får anledning til å knytte seg til begge. Altså en gevinst for morstilknytningen at også barnet knytter seg godt til far.

Foreldrepermisjonen er for at barnet skal kunne knytte seg til begge foreldrene. For mødre så er foreldrepermisjonen blant de gunstigste i verden. Problemet synes mer å være forfatterens motstand mot at far skal få en kvalitetsfylt rolle i barnas liv.

Nylig uttalte Magne Raundalen at aldri har barn hatt en bedre situasjon i sine tidlige år enn i dag på grunn av den tette oppfølgingen fra begge foreldrene. Hvis vi ser bort fra mors og fars egne følelser, og bare fokuserer på barnet, så har barna tjent på fedres økte involvering. Politikken har virket. Med unntak av amming, så gir ikke biologien til mor noen spesielle fordeler for barnet. Eksempelvis har forskning vist at nivåene av Oxytocin (omsorgshormonet) øker til samme nivåene hos fedre som hos mødre når de har omsorg for barn.

Det trengs ikke noen hjelp av likestillingsargumentasjon for å forsvare fedres del i foreldrepermisjonen. Dette er noe barnet har en gevinst av, og som bare av den grunn bør videreføres. Jeg synes ikke artikkelforfatteren har evnet å ha en objektiv faglig tilnærming til dette temaet. Foruten nedsettende omtale av fedre, hvorav de fleste bare vil både barna og mor det beste, så er artikkelen mye mer preget av rettighetstenking for mor enn av hensynet til barnet. I 2021 er vi ferdig med forestillingen om at bare mor har det bra, så har barnet det bra. Det er på tide å anerkjenne pappatiden, sette til side forestillinger om mødres særstilling og å sette barnets behov i sentrum.

Hans Tau Hatlestad


Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts nye meningsportal