LESERINNLEGG

Til dere i kommunestyret som synes at innføringsklassen ikke er verdt å holde på

Meninger

Jeg velger å skrive dette innlegget til dere som har den siste tiden kommet med klare meninger om hva som er en forsvarlig og økonomisk fornuftig løsning for å ta imot og integrere minoritetsspråklige barn som kommer til Molde.

Jeg ønsker å belyse denne saken fra en litt annen vinkel, for jeg kan tenke meg at det ikke kan være lett å relatere til den vonde følelsen av å kjenne seg stum og misforstått, å være hjelpeløs i en ukjent kultur. Jeg vil gjerne fortelle dere min historie, en som kommer til å handle om hvor vanskelig det var å være ny i Norge.

Det var høsten 2009, og jeg var 11 år gammel. Kommunen hadde lenge forsøkt å rekruttere en spesialist i barnesykdommer til sykehuset i Molde. Poliklinikken og nyfødtavdelingen hadde stått uten en fast pediater lenge, og var avhengig av å få en tilreisende lege fra nærliggende kommuner. Den legen som bestemte seg for å ta denne stillingen råket på å være min far, som på den tiden bodde og jobbet i Warszawa, Polen. Det er ikke tilfeldig at jeg peker på denne hendelsen. Ordfører Dahl har uttrykt et ønske om økt innbyggertall i Molde. Det er et kjent faktum at arbeidsinnvandring er en viktig faktor for en slik økning, og slik jeg ser det, kommer dette behovet fremdeles til å være aktuell. De arbeidsinnvandrere som kommer vil ha med seg egne barn, slik min far som tok med seg meg og mine to yngre søsken den gangen.

Dere kan godt tenke dere at det ikke var lett å flytte. Jeg hadde et etablert liv, venner og familie i hjemlandet mitt. Jeg husker jeg hadde gruet meg noe forferdelig til første skoledag i Norge. Foreldrene mine fulgte meg til Sellanrå skole og jeg kan fortsatt minnes den knuten i magen jeg hadde da vi ble tatt i mot av tidligere rektor, Kjell Petter Stene. Han forklarte at vi var heldige, for jeg fikk begynne i den nyetablerte innføringsklassen og at jeg skulle få god hjelp å komme i gang. Deretter ble jeg kjent med en av lærerne som snakket i mitt morsmål, og jeg kjente på at den ekle knuten i magen gradvis løsnet. Jeg følte meg tryggere. Jeg følte meg velkommen.

Den første tiden i innføringsklassen husker jeg på som veldig fin. Jeg var ett av sju barn med minoritetsspråklig bakgrunn som var i samme båt. Vi kunne relatere til hverandre og turte å snakke sammen med den gebråkne norsken vi hadde i starten. Jeg var ikke redd for å feile, jeg visste at jeg var på et trygt sted hvor jeg ikke ville blitt hengt ut for å være fremmed.

Dessverre var ikke innføringsklassen fullt etablert ennå. Jeg fikk ikke den samme tette oppfølgingen med fast undervisning som tilbys til minoritetsspråklige elever i Molde i dag. Etter noen uker med introduksjon fikk jeg beskjed om at jeg skulle nå begynne å veksle mellom undervisning i min ordinære klasse og i innføringsklassen.

På den tiden hadde jeg vært i Norge kanskje i et par måneder og fått en kjapp introduksjonskurs i et helt nytt språk. Jeg kunne introdusere meg og fortelle hvor jeg kom fra, kanskje klare meg med noen enkle dialoger på matbutikken. Og jeg skulle nå sendes til en klasse med 40 norske elever som har kjent hverandre siden barnehagen.

En av jentene som tilfeldigvis også kom fra Polen var i samme situasjon som meg. Hun var noen år yngre og jeg husker hvor stor belastning dette var for henne. Hun var redd og emosjonell, jeg måtte følge henne til hennes ordinære klasse, hun gråt og tryglet om å få lov til å slippe. Hun var ikke klar for en slik brutal overgang så tidlig.

Det å sende barn direkte til den ordinære klassen ferskt etter flytting i håp om en naturlig integrering er en fin idé i teorien. Dessverre, ut fra min egen erfaring er gjennomføringen av dette noe mer innviklet. Det å lære seg norsk er ikke så enkelt. Særlig ikke hvis man husker på at dere har to offisielle skriftspråk og mange ulike dialekter. Med skarring, “rulle-r”, palatalisering og flere lokale nyanser i Norge snakker vi ikke om bare ett språk å lære. Vi snakker om en kompleks og komplisert situasjon å være i hvis du kommer fra et fremmed land, kanskje med et annet alfabet og i enkelte tilfeller uten tidligere skolegang. For vi har slike barn her også. Ikke alle er like heldige som meg som kom med en solid skolebakgrunn og hadde hjelpsomme foreldre. Det kommer faktisk også en god del elever som aldri før har opplevd hvordan det er å gå på skole og har foresatte som ikke engang kan avgi egen signatur. Det er jo ikke umulig å forestille seg at med disse forutsetningene vil det ta en god stund før man føler seg trygg og sikker i en såpass ny situasjon.

Innføringsklassen slik den fungerer i dag representerer en slags buffersone for de barna som trenger den mest.

Og selv hvis disse elevene klarer til slutt å finne seg til rette - er det virkelig etisk å utsette forsvarsløse, forvirrede barn for så sterke psykiske påkjenninger? Det er godt mulig at det kommer til å spare kommunen for noen utgifter på kort sikt. Men er det virkelig verdt det?

Jeg vil gjerne påpeke at dette er ikke noe jeg bare sier. Dette er noe jeg har gått gjennom selv.

For det å starte i en ny klasse uten å kjenne til språket eller normer som gjelder var nemlig en psykisk påkjenning for meg. Jeg er en utadvendt person som aldri før hadde slitt med å skaffe seg venner, men jeg merket fort at det var veldig vanskelig å bryte gjennom og integrere meg inn i de allerede etablerte jentegjengene som hadde holdt sammen i flere år. Jeg ble selvsagt ønsket velkommen og invitert til bursdagsfeiringer, men hver eneste gang jeg skulle forsøke å være sosial ble jeg engstelig og usikker. Det var så mange ting jeg ikke visste, så mye jeg ikke forstod. For første gang i livet følte jeg at jeg ikke passet inn. Jeg tenkte på meg selv som en byrde for de jentene som fikk beskjed av læreren om å gi meg litt ekstra oppmerksomhet i starten. Jeg var overbevist om at de ikke ville hengt med meg ellers.

Når det kommer til hvordan det gikk med meg i undervisningen, så var de timene jeg fikk tilbringe med min ordinære klasse meget stressende. Jeg hadde alltid sett på meg selv som en aktiv og oppegående elev, men plutselig kom jeg i en situasjon hvor jeg slet og strevet med å følge med. Noen ganger fikk jeg en assistent som hvisket meg i øret og forstyrret resten av klassen bare så jeg skulle forstå hva som foregikk i timene. Dere kan jo bare forestille dere at det gjorde meg flau og førte til at jeg ble bare sikrere på at de andre barna ikke ønsket å ha meg der. Ikke en ideell innstilling for å tørre å sosialisere, eller hva tenker dere? De gangene jeg var alene i klassen skjønte jeg ingenting, og selv om jeg hadde hyggelige lærere, så vil jeg ikke si at de hadde nok kompetanse for å hjelpe meg med stoffet som ble undervist. De hadde det nok med å ta seg av en hel klasse med 11-åringer. Å tilpasse undervisningen til en som ikke skjønner språket i tillegg var forståelig nok mer enn de hadde kapasitet til.

Timene jeg fikk på innføringsklassen var min redning, et sted hvor jeg fikk hjelp med alt fra språklige til sosiale utfordringer. Jeg ble behandlet med tålmodighet og empati, noe jeg trengte den første tiden i Molde for å tørre å bli en integral del av det norske samfunnet. Det jeg fikk av innføringsklassen helt i starten tok jeg med meg videre og gjorde det beste ut av det. Siden den gangen har jeg vært aktiv på flere kulturelle arrangementer, jeg har prøvd meg som representant i Molde ungdomsråd og snart er jeg ferdig utdannet tannlege. Med andre ord så har jeg fått selvsikkerheten til å stå frem og uttrykke meg selv på ulike måter i det norske samfunnet. Likevel, den tunge overgangen som jeg slet med i starten ville vært mye enklere for meg om jeg fikk oppleve innføringstilbudet slik det fungerer i dag. Det er en ettårig, fullstendig introduksjon til det vi alle setter pris på ved Molde by. At det er et åpent, trygt og inkluderende sted å vokse opp i, uansett om man flytter som barn av arbeidsinnvandrere, eller flykter fra krig og terror. La oss ikke frata disse barna muligheten til å bli kjent med vår kjære Rosenes by fra sin beste side!

Anna Zofia Zajkowska

-------------------------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts nye meningsportal