FRIHELG

To hverdager

SMITTEVERN: Befolkningen i Oslo har i snart 12 måneder levd med strenge regler for smittevern. Også andre steder i landet øker smitten nå. Kampen mot viruset er en felles sak.  Foto: NTB

Meninger

Søndag morgen, for snart en uke siden, våknet jeg til flere henvendelser av typen: «Skjønner dere ikke noe der oppe?». Utspillet til ordfører Torgeir Dahl skapte sterke reaksjoner. Romsdalinger på Østlandet tok umiddelbart avstand. Ordførerens uttalelser var sterkt splittende. De skaper avstand mellom by og land, men også mellom mennesker i Romsdal. Det kommer dessverre til å ligge der en stund.

Min første tur til Oslo alene husker jeg fortsatt. Det var i 1993. Sammen med en kamerat stod jeg på perrongen på Otta stasjon en julinatt. Vi tok nattoget til Oslo, og ruslet rett på Hotel Royal Christiana hvor vi forsynte oss grovt av frokostbuffeten. Deretter reiste vi opp til Valle Hovin og stilte oss i kø. Da mørket nærmet seg stod vi sammen med 38 000 mennesker. Vi strakk hendene i været mens lyset danset over den slitte stadion. På scena sto Bono i front av verdensbandet U2. Vi reiste heim med t-skjorter hvor det stod «København, Oslo, Stockholm» på ryggen.

Noen år seinere ble jeg osloborger. Nesten 12 år ble det i hovedstaden. Et flott sted hvor man kan studere, jobbe og knytte kontakt med folk fra hele landet. En mangfoldig by hvor man kan spise mat fra hele verden, velge og vrake i kultur og reise på impulstur på IKEA. Jeg stod mer i kø enn det jeg gjør i Molde, og jeg hadde gjennomgående dårlig tid. I starten kjørte jeg bil over alt, slik jeg var vant med fra Gudbrandsdalen. Etter hvert ble det mer buss og kollektiv. Mye er likt, forskjellene er heldigvis ikke så store i Norge. Men det blir rart å ikke anerkjenne at mye også er annerledes, på godt og vondt.

Sist jeg var i Oslo var i september i fjor. Det var forskjellig fra alle mine tidligere Oslo-turer. Mye var stengt. Folk gikk med munnbind i gatene. På kaffebaren fikk jeg lokket overlevert med en grillklype, som om det var et operasjonsinstrument. Stemningen var mer distansert, og jeg ble enda mer forsiktig enn jeg hadde tenkt. Egentlig hadde jeg sett for meg å møte noen får venner, men jeg endte opp med takeaway på hotellet. Mye av det som gjør Oslo til en livlig by er satt på vent. Tiltakslista som begrenser hverdagen er lenger enn det vi har opplevd. Slik har osloborgerne hatt det i snart ett år. Og slik har de fått beskjed om at det nok også vil være denne våren.

Oslo er en by som ingen nordmenn er likegyldige til. Et nasjonalt sentrum der makta sitter. Norges eneste storby, et kraftsentrum. Med dette følger det både status og fordommer. Ikke alltid forvaltes makta klokt. Og ikke alltid treffer distriktene med sin kritikk. Oslo er ikke nødvendigvis bedre enn Molde, Lillehammer eller Bodø. Men Oslo er annerledes. Det er to hverdager, men samme utfordring.

God helg!