Jeg møter ikke på jobb med en forventning om å bli lagt merke til. Men det betyr ekstra mye med et smil eller et hei

Det skriver bussjåfør hos Vy Molde, Joakim Hagen (26).

Setter stor pris på et smil eller et hei: Bussjåfør hos Vy Molde, Joakim Hagen (26).  Foto: Privat

Meninger

I det vi nærmer oss slutten av 2020, er takknemligheten for at jeg har hatt en fast og trygg jobb å dra på i hele år absolutt verdt å kjenne på.

For det er nemlig ikke alle som har vært heldige å få kjenne på denne følelsen i år. Jeg jobber som bussjåfør i Molde.

Denne kronikken sto først på trykk i VG, som en del av serien «unge hverdagshelter».

Bussjåføren er for mange en usynlig person så lenge han eller hun gjør jobben de skal gjøre, og passasjerene våre kommer seg trygt til og fra dit de skal innen rimelig tid.

De fleste kommer om bord i bussen med hodetelefoner og ørepropper og enser ikke denne personen som har stått opp mens de fleste sov, for å frakte dem nettopp dit de skal.

De fleste kommer om bord i bussen med hodetelefoner og ørepropper og enser ikke denne personen som har stått opp mens de fleste sov, for å frakte dem nettopp dit de skal.

Jeg møter ikke på jobb med en forventning om å bli lagt merke til og at våre passasjerer takker for at jeg har møtt opp på jobb.

Men jeg kjenner det betyr ekstra mye når passasjerer responderer på mitt forsøk på å lyse opp morgenen med et lite smil eller hei. Å få den responsen har flere ganger reddet dagen min.

2020 har på mange måter vært et spesielt år for oss bussjåfører.

Ikke bare har vi lukket dørene fremme for påstigning og distansert oss fra passasjerene, men vi har også som noen få andre yrker blitt kategorisert som en kritisk samfunnsfunksjon.

Vi står på for å få arbeidsfolk på jobb, barn og ungdom på skolen og de eldre på butikken så de får handlet ukens matvarer. Det er ingen hemmelighet at gjennomsnittsalderen på bussjåførene er veldig høy, og flere av mine kolleger har møtt på jobb selv om de befinner seg i risikogruppen.

For mange har det å møte opp på jobb vært viktig for å kunne bidra, og for å få tankene på noe annet enn pandemi og smittetall.

Vi har de siste årene har en reallønnsnedgang og det var derfor knyttet stor spenning til årets tariffoppgjør. Dessverre inntraff pandemien mens vi gjorde oss klare for det vi kaller «vårens vakreste eventyr». Det gjorde at vi måtte utsette forhandlingene til høsten.

Jeg har selv sittet i forhandlingsutvalget til Fellesforbundet og var derfor med på prosessen rundt oppgjøret.

I september gikk vi bussjåfører ut i streik. Det ble den første busstreiken siden 1998. Det var knyttet mye spenning til hvordan befolkningen ville reagere på en streik midt i en pandemi, men vi så raskt at støtten var stor.

Bussjåfører som sto streikevakt fikk støtte fra forbipasserende og av biler som tutet når de kjørte forbi. Stoltheten av å være bussjåfør vet jeg ikke om kan bli større enn de dagene når vi «usynlige» arbeidsfolk plutselig fikk landets støtte.

Heldigvis fikk vi hjulene raskt i gang igjen, og etter 10 dager var streiken over.

Vi avslutter snart dette annerledesåret med håp om at det skal bli mer normalt i 2021. Men 2020 blir nok for meg og mine kolleger husket som det året vi gikk fra å være ganske usynlig til å bli et samfunnskritisk yrke og få bred støtte i befolkningen.

Jeg vil takke dere for den støtten og motivasjonen dere har gitt oss i år. Det er ikke alle som har en jobb de trives i og er stolt over, men heldigvis har jeg det.

Til slutt har jeg en siste oppfordring til passasjerer:

Fjern øreproppene fra øret og gi et hei eller et smil til bussjåføren!

Han eller hun kan ha stått opp klokken 3 på natta for å få deg dit du skal i dag.

Joakim Hagen, bussjåfør for Vy Molde, og avdelingstillitsvalgt for Fellesforbundet.

--------------------------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts nye meningsportal