LESERINNLEGG

Fullstendig annerledes i sin form, farge og oppbygning - det er et annet verk!

  Foto: Bjørn Brunvoll

Meninger

Under overskriften «Finnes ikke maken i verden» ironiserer billedkunstner Lars Chr. Istad over utsmykningen på Molde Torg i RB. Han «avslører» i sitt innlegg at kunstneren bak skulpturen på Molde Torg, Jacob Dahlgren, har laget arbeider i samme materialer og «teknikk» før, og refererer spesielt til en i Helsingfors som er rosa, samt en liten en i Örebro. Han mener tilsynelatende at vi i Molde har fått en turkis versjon av disse, eller i alle fall at «vår» ikke er unik. At en billedkunstner kan komme med noe slikt er ganske fantastisk.



Installasjonen i Helsingfors er fullstendig annerledes i sin form, farge og oppbygning - det er et annet verk! Istad har gjennom sitt lange kunstnerskap levert oss fine tolkninger av vår nære natur, for det meste i samme teknikk og koloritt. Er det da slik at det er ett og samme verk han har gitt oss? Istad harselerer sågar med Dahlgrens forklaring til sitt verk:

«Han hevder at han har hatt Schwitters i tankene da han laget skulpturen for Molde. Det må han vel da hatt i tankene med de to nevnte før han ble kjent med Molde? Schwitters opphold på Hjertøya kan brukes til mye.«

Dahlgrens verk i Molde peker rett mot Hjertøya der Schwitters levde i en enkel hytte. Det har en logisk retning og plassering på torget, og det fyller mange funksjoner. Jeg kjøper Dahlgrens forklaring fullt og helt. Istads kommentar fremstår bare som usaklig, og dessverre også krenkende både overfor kunstner og komité.

Dahlgren, i likhet med mange andre gode kunstnere – herunder Lars Chr. Istad – har funnet sin uttrykksform. Noen av historiens største kunstnere endte opp med enkle, rendyrkede streker som en syntese av deres kunstneriske utvikling. Det er nok å nevne Miró, Chagall og Picasso. Likevel hadde verkene titler og historier knyttet til seg. Var det bare billige triks for å slippe å jobbe så mye med bildene? Istad kommer med ubehagelige hint, og han koster også på seg et spark til kommunens arkitekt og «den smale vannrenna landskapsarkitekten er mester for».

Når Istad er ferdig med å «redusere» kunstner, kommunearkitekt og komité, gir han deretter sin egen vurdering av kunstverket:

«I prinsippet stjeler skulpturen hele rommet med sine langsgående og urolige former. Det er ikke de vakre blå fjellene og fjorden som fanger vår oppmerksomhet. Nei, det er den påtrengende turkise fargen som blir attraksjonen. Hvor finner man ellers den fargen?»

Nå er vi over på det subjektive. Jeg er personlig dypt uenig med Istad. De som vil se fjellene ser dem. De som står med ryggen mot sjøen eller ser det fra sidene, har dessuten perspektiver som også skal ivaretas. Kontraster brukes ofte for å fremheve det andre – det er et klassisk virkemiddel i alle kunstformer, og det fungerer. Kunst er ikke dekorasjon, den skal forundre, utfordre og gi oss rom for egne fortolkninger. Den er mer enn teknikk, komposisjon og farge.

Innlegget har dessverre et preg av bitterhet, slik man innimellom ser når kunstnere uttaler seg om kollegers arbeider - spesielt i sammenheng med store utsmykningsoppdrag. Istad sitt innlegg føyer seg pent inn i den tradisjonen.


Terje Tovan

-------------------------------------------------------------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal