LESERINNLEGG

Tanker kring etablering av deponi/gjenvinningsanlegg på Raudsand

Så langt som det er råd er nå konsekvensene av prosjektet på Raudsand dokumentert, skriver Torbjørn Polden i innlegget.   Foto: Oivind Leren

Meninger

Selv i disse koronatider ruller spørsmålet om etablering av deponi/gjenvinningsanlegg på Raudsand videre. Klima- og miljøministeren har hatt møte med tiltakshaver for å bli oppdatert om prosjektet. Geir Sørensen i Stena Recycling uttalte etter møtet at han regnet med at det ville bli et politisk spill om den endelige beslutningen. Igjen har det kommet utspill fra ordførere i nabokommuner. Denne gangen har også fylkesordføreren hengt seg på. Dette tyder på at dette nå absolutt har blitt et politisk spill. Undertegna hadde egentlig ikke tenkt å delta i debatten om nevnte tema, men som samfunnsengasjert person er det vanskelig å ikke ha en oppfatning av det som skjer. Tilbakemeldinger fra sambygdinger på Raudsand har også vært medvirkende.

Planene som Bergmesteren Raudsand AS lanserte om et deponi/gjenvinningsanlegg på Raudsand har ført til skarpe fronter og sterke reaksjoner. At det kunne være forskjellige oppfatninger i starten er helt forståelig. De fleste visste lite om hva dette gikk ut på, og det var ikke unaturlig at folk reagerte med en viss skepsis. Noen så på dette som en mulighet til å utvikle arbeidsplasser, mens andre stort sett så bare gift og rasering av hele fjordsystemet. Selv de som så på dette i et sysselsettingsperspektiv var klar på at dette måtte skje uten uheldige konsekvenser for miljøet og bygdesamfunnet. Det har derfor vært behov for å få mere kompetanse om planene. Veidekke, med lang fartstid på Raudsand, var allerede inne i prosjektet. Undervegs har Stena Recycling, som er en del av det av det svenske konsernet Stena Metall, kommet med. Planen nå er å bygge et anlegg som gjenvinner en stor del av avfallet, og som ved videreutvikling kan øke gjenvinningsgraden. For å belyse alle sider av prosjektet er det utarbeidet en rekke konsekvensutredninger. Alt dette materialet ligger åpent på nettet og er tilgjengelig for den som er interessert i å sette seg inn i saken.

Jeg undres derfor over innholdet i en del vedtak og uttalelser fra motstandere av utbyggingen som er gjort kjent i media. Oppfatningene vil selvsagt være påvirket av ståstedet til hver enkelt, men uansett må en basere sin argumentasjon og sine uttalelser på det faktagrunnlaget som er å finne. Her hviler det et spesielt stort ansvar på politikere og andre personer som i kraft av sin posisjon i samfunnet har stor påvirkning.

La oss gå tilbake til tiden da den første ideen om et mulig deponi ble presentert. Vi ble da møtt med oppslag i media om at det skulle bli giftdeponi på Raudsand. Med lagring i gruva under jord og store utslipp til Sunndalsfjorden. Det var bilde av den gamle miserable gruveinngangen både på fjernsynet og i andre media. Komplettert med uttalelser fra mer eller mindre selvoppnevnte eksperter som kom med skremselspropaganda av forskjellig karakter. I kjølvannet av dette så motstandsorganisasjonen «Jeg velger meg et giftfritt Nesset» dagens lys. (Senere «Giftfritt Molde»). Denne organisasjonen ble på en måte hovedtalerøret for motstanderne. Jeg skal være forsiktig med å gi noen karakteristikk av organisasjonen, men det er vel ikke for dristig å si at det her ble samlet personer med ulike hensikter. En del tror jeg var (og er) oppriktig bekymret, og det skal en ha respekt for. Her kan det kanskje være til hjelp å søke kunnskap ut fra et litt videre perspektiv. Så er det de som er imot uansett. Ellers er det nok en del sterke krefter som har vikarierende motiver, og som jeg i bunn og grunn tror er lite bekymret for Raudsands ve og vel, så lenge det ikke går utover egne interesser.

Allerede i starten kom prosessen skjevt ut. Det var jo aldri snakk om å bruke underjordsgruva til dette formålet. De fleste har vel innsett at dette med gruva var feil, men likevel brukes fremdeles dårlig bergkvalitet og nærheten til gruva som motargument. I tillegg henger det ved prosjektet en del andre opplysninger som ikke har rot i virkeligheten.

Ganske tidlig i prosessen, før Stena Recycling kom inn i bildet, ble planene gjenstand for behandling i omliggende kommuner. På dette tidspunktet var det sikkert flere enn kommunepolitikerne som var skeptiske, og som så med uro på det som var i ferd med å skje. Resultatet ble i alle fall at nevnte kommuner bestemte seg for å gå imot planene.

Slik som saken inntil da hadde blitt framstilt, kan det til en viss grad være forståelig at det ble som det ble. Men at de samme kommunene fortsatt opprettholder samme vedtak etter den utviklingen saken har hatt siden, er fullstendig uforståelig for meg. Etter den første behandlingen i kommunene har altså Stena Recycling kommet inn med full tyngde og lagt en ny dimensjon inn i prosjektet, med en stor del gjenvinning.

Det er synd at politikere, representanter for Giftfritt Molde og andre, stort sett fortsetter å bruke de samme argumentene. Vi leser fortsatt om gamle synder, om fjorden som både er forurenset og som kommer til å bli enda mere forurenset, om bergkvaliteten som er dårlig, om manglende opprydding i gamle deponi, om forurensning av grunnvann og om ødeleggelse av omdømme.

For å ta det siste først. Fokusering på omdømme har kommet spesielt i vinden i senere tid. Det må her være lov å stille spørsmålet: Omdømme for hvem? For oss på Raudsand føles det slett ikke som positivt å stadig, uten grunn, bli framstilt som «giftbygda».

Hvilke gamle synder er det så som er relevante i denne sammenhengen? Det eneste må være deponiene i dagstrossene på fjellet. Dette er et delt ansvar mellom staten og Bergmesteren Raudsand AS. Utenom det som er statens ansvar blir nå deponiene sikret etter de forskrifter og pålegg som er gitt. Jeg ser også at dette arbeidet blir mistenkeliggjort fra flere hold. Vi må nå være glade for at det er noen som tar tak i utfordringene og ordner opp. Tiden er moden for å sette pris på de miljøtiltakene som blir gjort, i stedet for hele tiden å finne på feil og mangler. Hvilke tiltak er det motstanderne har tenkt å sette i verk?

Alle er klar over at Sunndalsfjorden har vært forurenset. Mest fra aluminiumsverket på Sunndalsøra, men og fra industrivirksomhet på Raudsand. Ingen legger skjul på at fjordbunnen ved Raudsand er forurenset. Men ifølge kompetente personer er dette ufarlig så lenge det får ligge i fred. Fra motstanderne blir likevel forurensningen i fjorden brukt som argument. Når en leser diverse uttalelser blir det framstilt som om fjorden er rene giftpølen. Da er det vanskelig å skjønne sammenhengen når det rett etterpå blir argumentert med tap av en masse arbeidsplasser i oppdrettsnæringen som følge av en eventuell utbygging på Raudsand. Det blir altså i dag drevet flere oppdrettsanlegg i umiddelbar nærhet, i en fjord som er sterkt forurenset. For å bekrefte fjordens tilstand blir det vist til undersøkelser som Norges Miljøvernforbund skal ha gjort med egen båt for et par år siden. Jeg har ikke lykkes med å finne noe resultat fra denne undersøkelsen, men det er plenty å finne om forurensing fra lakseoppdrett. Likevel kunne det ikke falle meg inn å begynne å henge ut oppdrettsnæringen i denne sammenhengen. Om en leser de konsekvensutredninger som er gjort, blir det konkludert med at Bergmesteren Raudsand AS sin utbygging vil føre til ubetydelig forurensing av fjorden. Hvis en i tillegg greier å prosessere alt avløpsvann som går i fjorden fra anleggene på Raudsand, vil tilstanden til og med bli bedre. Som vi forstår vil ikke utbyggingen ha noen innvirkning på oppdrettsanleggene.

Når det gjelder bergkvaliteten som det fra flere hold blir hevdet har elendige egenskaper, er det ganske enkelt greiest å vise til undersøkelser som er gjort av fagfolk. Både Norges Geologiske Undersøkelser og Norconsult AS konkluderer med at de ikke ser geologiske problemer i forhold til etablering av planlagte deponi på Raudsand.

Når det fra enkelte blir hevdet at avsig fra fjellhallene vil påvirke drikkevannet i Eidsvåg, forstår jeg at vi her opererer i en virkelighet der fysiske lover er opphevet.

I forbindelse med transport har det kommet sterke innvendinger. Alle er vel enige om at det å transportere last med utfordrende innhold krever at en finner gode løsninger. Her må vi huske på at minimalt av dette skal transporteres på veg, og jeg har forstått det slik at selskapet har sikret seg transportløsninger som kommer gunstig ut i et miljøperspektiv. Å gardere seg hundre prosent mot uhell lar seg selvsagt ikke gjøre, men fagmyndighetene har ikke betenkeligheter med hensyn til transporten.

Det har og blitt brukt som argument at motstanden på Raudsand er stor. Dokumentasjonen det blir vist til, er en fullstendig verdiløs spørreundersøkelse som ble gjort på et tidlig tidspunkt. Ut fra den kontakten jeg har med folk, har jeg en helt annen oppfatning. Jeg er selvsagt klar over at det er motstandere av utbyggingen, men jeg har inntrykk av at holdningen har endret seg når en har fått mere rede på hva dette egentlig går ut på. Jeg er også klar over at enkelte har hatt ulemper i forbindelse med industrivirksomheten på Raudsand i senere år. Noe som på ingen måte skal bagatelliseres, men dette har ingen relevans i denne saken. Raudsand har vært ei industribygd langt tilbake i tid, og jeg har tro på at raudsandingene er interessert i ei utvikling der vi igjen kan få vekst i bygda.

I kjent stil blir det og av enkelte sådd tvil om renseteknologien (Halosep) som er tenkt brukt. Hvem av kritikerne er det som kan stå fram å hevde at de har bedre kompetanse om dette enn Stena Recycling? Fra selskapet blir det forsikret om at prosessen vil fungere. Som bevis på dette blir det bygd et fullskalaanlegg i København by. Hvordan i all verden kan dette henge sammen dersom konsekvensene er så store som motstanderne vil ha det til? For min egen del tror jeg ikke at Stena og Veidekke vil sette i gang en utbygging på Raudsand uten at de er sikre i sin sak. At det kan være utfordringer med en så stor utbygging må en alltid regne med.

Så langt som det er råd er nå konsekvensene av prosjektet på Raudsand dokumentert.

I mangel av andre argumenter for å bekjempe utbyggingen, har ressurspersoner blant motstanderne og representanter for politiske partier prøvd å finne feil ved saksbehandlingen, slik at saken kunne bli tatt opp på nytt i Molde kommunestyre. Departementet så heldigvis annerledes på dette og godkjente reguleringsplanen. Likevel er det røster som ivrer etter ny behandling i kommunestyret før arbeidet kan settes i gang. Det har til og med blitt engasjert advokat for å prøve å forhindre det videre arbeidet med prosjektet og etablering av nye arbeidsplasser. For oss i utkanten av utkanten virker det merkelig at et lovlig fattet vedtak i gamle Nesset kommune skal overprøves i nye Molde kommune. Dette vitner om total mangel på respekt.

Muligheten for at min tilnærming i denne saken er påvirket av min bakgrunn fra yrkeslivet på Raudsand gjennom en mannsalder, kan sikkert være til stede. Men jeg tør å våge den påstand at jeg ærlig og oppriktig har prøvd å se på saken med objektive øyne. For å finne svar på spørsmål har jeg søkt i den dokumentasjonen som er tilgjengelig. Mest har det vært å finne i de konsekvensutredningene og undersøkelsene som er lagt ut på nettstedet til Bergmesteren Raudsand AS. Der det har vært mulig har jeg etterprøvd dette blant kompetansepersoner i eget kontaktnett. Jeg har og søkt hos Giftfritt Molde med tanke på å finne faktagrunnlag for å prøve å forstå bakgrunnen for motstanden. Det er mulig det kan ha noe med mitt utgangspunkt å gjøre, men for meg har det ikke vært mulig å finne noe dokumentasjon der som kunne kaste nytt lys over saken.

Ved et hvert prosjekt vil det være forhold som er gjenstand for refleksjoner når en skal innta et standpunkt. Etter å ha gått gjennom tilgjengelig dokumentasjon kan jeg for min del ikke finne noe som trekker mere i negativ retning enn at det blir hensynet til arbeidsplassene som blir avgjørende. For den som er så gammel at en har opplevd det vitale bygdelivet som var på Raudsand den tida gruva var i gang, er det ingen tvil om at arbeidsplassene veier tungt. Den tida får vi selvfølgelig ikke tilbake, men økt aktivitet vil uansett ha positiv virkning på utviklinga. Historia minner oss også på hvor vanskelig det er å etablere nye arbeidsplasser. Det har vi erfaringer med helt tilbake til gruvenedleggelsen. Av den grunn må det være lov å håpe på at lokale og sentrale myndigheter gjør en større innsats for sysselsettingen i dagens situasjon enn de gjorde den gangen. Når en ser hvordan mange agerer kan en bli i tvil. Hvem kunne tro at lokale politikere skulle bli den største bøygen i arbeidet for nyetableringer. La meg raskt legge til at det er av stor betydning at en del politikere tross alt står rakrygget i striden.

Når det gjelder nye arbeidsplasser vil dette ha effekt for hele nærområdet, både direkte og indirekte. Med det en vet med hensyn til den indirekte virkningen vil dette bety mye for sysselsettingen. Undersøkelser viser at én industriarbeidsplass vil avlede flere arbeidsplasser i andre næringer. Alt dette vil og bidra i positiv retning med hensyn til mindre pendling.

Igjen er det viktig å minne om at en eventuell utbygging må skje innafor trygge rammer. Ut fra alle analyser og beregninger som er gjort av topp kvalifiserte fagpersoner, er det ingen ting som tyder på at dette vil medføre negative konsekvenser for miljøet. Jeg velger og å ha den tiltro til utbyggerne, at de ikke setter i gang med noe som går ut over de sikkerhetsverdier som er lagt til grunn.

Giftfritt Molde, politikere og andre i framskutte posisjoner sitter tydelig vis inne med kompetanse som overgår nevnte fagpersoner på alle felt, og har ingen problemer med å hevde at beregningene er feil. Dette innebærer og ansvar for å hindre at nye arbeidsplasser blir etablert, eller kan vi regne med mulige alternativer fra den kanten.

I enhver sak må det alltid være rom for forskjellige oppfatninger. Meningsutvekslinger vil som regel gagne saken og resultere i bedre løsninger. Men på et tidspunkt blir på et vis saken utdebattert. Argumentene blir oppbrukt. Jeg trodde kanskje at de fleste innså at vi nå var kommet dit. Som Marit Rasten Leirvoll uttrykte det i et leserinnlegg: «Det er nok nå!»

Men i det en håper at dette kunne være tilfelle, kommer det stadig nye utspill som vitner om at mange er villige til å kjempe imot med alle midler. Hvorfor?

Med bakgrunn i det som har skjedd hittil i denne saken er det ingen stor overraskelse at Giftfritt Molde, ordførerne i Gjemnes, Sunndal og Tingvoll og en del andre politikere fortsetter kampen, men jeg trodde ærlig talt at fylkesordføreren holdt seg for god til å slenge seg på protestbølgen. Det er nå på høg tid å legge prestisjen til side og være med å støtte opp om det eneste alternativet til nasjonalt anlegg som legger vekt på gjenvinning. Dette vil være best med tanke på miljø og bærekraft. Jeg synes tiden nå er inne for å komme med konstruktive bidrag i stedet for å slå om seg med konvensjoner og paragrafer. Trolig er folk i departementene i stand til å foreta nødvendige vurderinger.

Jeg har vært med på så mye gjennom et langt yrkesliv at jeg vet at virkeligheten ikke alltid er slik en tror. Eller kanskje virkeligheten er slik en tror i dette tilfellet? Når faktagrunnlaget systematisk blir oversett, og en stadig prøver å finne nye innfallsvinkler for å stoppe prosjektet i stedet for å se muligheter, må det være noe spesielt som ligger bak. At det her kan være snakk om store verdier gjør ikke saken enklere.

Avslutningsvis vil jeg igjen minne om at ingen er interessert i en utbygging som vil gå på bekostning av miljøet. For min egen innstilling til saken er i alle fall det avgjørende.

Og uansett hva utfallet blir, er det å håpe at raudsandingene fortsatt vil samarbeide til det beste for bygda.

Torbjørn Polden

--

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal