Leserinnlegg:

Eldreomsorgen må bli best mulig, ikke billigst mulig

Når 1 av 5 sykepleiere slutter etter 10 år på grunn av nettopp dette, er det viktigste grepet å øke grunnbemanningen.

  Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Meninger

I sommer var jeg så heldig å tre mitt første steg inn i det norske arbeidslivet. Så heldig som jeg var, fikk jeg gleden av å jobbe med eldre mennesker på sykehjemmet der jeg bor.

Det skulle etter hvert vise seg å bli en av det mest givende, utfordrende og lærerike opplevelsene i livet mitt. En opplevelse som jeg vil ta med meg som menneske, som student og som folkevalgt.

Den følelsen som står sterkest i meg er det å kunne gi av meg selv til glede for andre. Det å kunne gi andre mennesker en mer meningsfylt hverdag og hjelpe dem med å mestre hverdagen. Det å føle at jeg kunne bidra til å være et friskt pust i arbeidsmiljøet med ny giv og en motivasjon på høygir. Det å kunne stå opp om morgenen og glede meg til å møte mennesker som verdsetter min tilstedeværelse, og være et lyspunkt i andres liv. Det å kunne se folk som har levd 80 år lengre enn meg inn i øynene mens de griper tak i hånda mi i takknemmelighet. Det å kunne ha en betydning for mennesker som har bygd landet vårt og lagt grunnmuren for det samfunnet vi har i dag, der vi har sykehjem som tar vare på eldre som ikke lengre klarer å ta vare på seg selv. Det samfunnet der fellesskapet løfter deg opp om du faller.

Men for at den økende andelen av eldre i samfunnet vårt skal ha trygghet for at fellesskapet stiller opp, må vi våkne. Og det må vi gjøre raskt. For i 2050 vil det være dobbelt så mange over 67 år som det er i dag. Allerede femten år før dette vil vi mangle 28 000 sykepleiere. Til sammen utgjør dette et regnestykke som ikke engang den mest erfarne politiker vil få til å gå opp, uansett hvordan man vrir og vender på det.

Helene Wahlstrøm sitter i kommunestyret for nye Molde.  Foto: Privat


Og samtidig som vi sitter med uløselige regnestykker, ser vi statistikker som viser at halvparten av sykepleierne i kommunehelsetjenesten vurderer å slutte. Den største årsaken som blir oppgitt er at det er for få sykepleiere på jobb, noe som fører til et stort tidspress som gjør at sykepleierne ikke har tid eller mulighet til å gi pasientene tjenester som de mener er etisk og faglig forsvarlig. Dette går også utover dem selv, da arbeidet blir både fysisk og psykisk overbelastende. Det er tunge løft og utallige skritt som skal tas, og samtidig vil det ofte oppstå situasjoner med pasienter som er mentale påkjenninger for de ansatte.

Og når 1 av 5 sykepleiere slutter etter 10 år på grunn av nettopp dette, er det viktigste grepet å øke grunnbemanningen. For samtidig som samhandlingsreformen har krevd flere og større arbeidsoppgaver som stjeler av tiden sykepleierne ellers skulle brukt sammen med pasientene, har grunnbemanningen generelt blitt redusert eller stått stille.

Jeg står sammen med de sykepleierne som føler på dårlig samvittighet fordi de sitter med en følelse av å ha sviktet pasientene på grunn av den økende andelen skrøpelige eldre som dør etter utskriving fra sykehus til sykehjem. Eller som føler på dårlig samvittighet fordi de må løpe fra skanse til skanse i et forsøk på å få arbeidsdagen til å gå opp. Det er langt fra det som kan kalles helsefremmende. Og det er langt fra det som kan regnes som verdig verken for de som utfører, etter min mening, en av de viktigste jobbene i samfunnet vårt, eller selve pasienten.

Vi leser også om helsefagarbeidere som avspises med små deltidsstillinger. Lærlinger og nyutdannede helsefagarbeidere føler seg lurt ut i en usikker tilværelse der de må «jakte på ekstravakter» – og hele tiden være nær telefonen, tilgjengelig og parat til å steppe inn når det trengs.

Dette underbygger det faktum at Norge topper deltidsstatistikken i Norden. Her er det viktig å presisere at for mange er nettopp deltid er det rette, men det mest bekymringsverdige er at vi også topper statistikken på ufrivillig deltid.

I følge en Nordcare-undersøkelse oppgir en tredjedel av norske helsefagarbeidere at de ønsker å jobbe flere timer. Og for at nyutdanna helsepersonell skal velge den mindre attraktive kommunehelsetjenesten, trengs det en mer gjennomgripende og bærekraftig endring i retning av et heltidssystem, må en i større grad ta strukturproblemet ved roten – lage turnussystemer som matematisk går opp med hele stillinger.

For de fleste unge som kommer inn i arbeidslivet som nyutdanna helsepersonell, er det nettopp det å kunne ha en fast heltidsstilling nøkkelen for å kunne stå på egne ben, ta opp lån og klare å stifte familie. Som gir disse menneskene en lønn som ikke bare er til å overleve av, men som er til å leve av.

Selv om jeg ofte undrer meg over hvordan ett av verdens rikeste land topper statistikken på dårlige vilkår i helsetjenestene våre, som tilbyr innbyggerne de mest livsviktige tjenestene i livene våre, ønsker jeg å utdanne meg innen helse. Og det er jeg ikke alene om, for søkertallene er i motsetning til andre statistikker oppløftende for fremtiden. Men for å sikre bærekraftige arbeidsvilkår i fremtidens helsesektor må vi kjempe for en arbeidshverdag som dagens og fremtidens ansatte kan tåle og ikke minst bli gamle i. For oss i Arbeiderpartiet vil kampen for en sterk offentlig eldreomsorg med økt grunnbemanning, heltidskultur og lokale kjøkken og aktivitet være i høysetet i den nye kommunen vår. Eldreomsorgen må bli best mulig, ikke billigst mulig.


Helene Wahlstrøm (18, Eidsvåg)

Kommunestyrerepresentant, Ap

Fylkesleder, AUF i Møre og Romsdal


Helene Wahlstrøm (18, Eidsvåg)

Kommunestyrerepresentant, Ap

Fylkesleder, AUF i Møre og Romsdal

--------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal

Følg Nordvest Debatt på Facebook