DEBATT

Antikritikk, ja takk!

Teatret Vårts forestilling Romeo & Julie, som hadde premiere 25. september, skaper debatt.  Foto: Teatret Vårt

Meninger

Takk, Tobias Avlund Heiberg og Helle Bendixen for kritikken av min kritikk. Anmeldere har jammen godt av å bli anmeldt, de også. Slik at de – det vil si vi – ikke bare lever i en egen boble av subjektiv synsing. Jeg er så heldig at jeg gjennom både interesse og jobb får anledning til å oppleve mye kultur sammen med andre.


 
 

Deriblant teater. Dette har jeg vært innafor siden jeg ble kasta inn i skoleteateret i komedien «Trost i taklampa» av Alf Prøysen.

Det ble en kort karriere, men teaterinteressen ble vakt. For riksteater, revyer, musikaler, kabareter, show, konserter og til og med opera. Veldig glad i scenekunst, med andre ord.

Tobias og Helle, jeg er ingen akademisk skolert analytiker innen noen kunstform. Men en dreven publikummer. Og betrakter. Jeg skriver også med det som ståsted. Det er «det jevne publikum» jeg skriver for, innbilder jeg meg. Jeg har ikke master i Shakespeare, ei heller noen grad i teatervitenskap fra en renommert og ærverdig institusjon i London. Og jeg bruker heller ikke en dag eller to for å se en annen «Romeo og Julie» på forhånd eller lese verket i originalform. Så ja, jeg snakker heller ned min kompetanse enn opp.

En forestilling kan oppleves helt ulikt. Og av og til tror vi kanskje ikke at vi har sett det samme. Avstanden kan være for stor fra det en skuespiller forsøker å formidle til det en mottaker forstår. Eller noe kom i vegen. Er feilen hos den som tar i mot, eller hos den som formidler? Både Tobias Avlund Heiberg og Helle Bendixen mener det er mottakeren i dette tilfellet.

I en sal sitter det svært mange mottakere. Hva er sjansen for å treffe mange? Jo færre, jo verre. Et dilemma. Nei, vent! Noe skal være eksklusivt, ment for de få.

Og da er vi oppe på et snobbenivå, plutselig. Og det er da vi må til med kaudervelsk teaterterminologi og subtil kunnskap for å forklare hvorfor dette er så utsøkt og så bra. Det er ikke ment for massene, dette er bakenforteater, metateater for de med virkelig innsikt. Det skal ikke more, nødvendigvis, men det skal vise at vi som publikummere har noe å strekke oss etter. Klarer vi ikke det så er vi ikke gode nok, verken anmeldere eller publikum, Tobias og Helle.

Romeo og Julie-forestillingen fant jeg forvirrende. Heldigvis har jeg gjennom 35 år med Teatret Vårt sett glitrende, pulserende, levende, lattervekkende, gråtfremkallende, sprelskt, språklig berikende, fantasiboblende, eksperimentelt, nyvinnende, utfordrende, inderlig, nært, vart og oppsøkende teater ... det har oppsøkt mitt indre, for å si det slik.

De samme skuespillerne vi så her er så dyktige at de under andre omstendigheter vil kunne formidle noe som ikke betinger at publikum eller kritikere har bachelorgrad i Shakespeare eller dramaturgi. Eller må finlese «bruksanvisningen» med knøttsmå bokstaver i en dunkel sal før start. Teatret Vårt har skuespillere så gode at jeg har sett salen hyle av latter, og folk har vandret ut av storsalen med tårevåte kinn. Av bevegelse.

I Ålesund etter premieren på Romeo og Julie var det taushet, himlende blikk og skuldertrekk på veg ned trappa etter endt forestilling. Hva hadde skjedd?

Mange grep har vært gjort for å fenge også andre enn 50-60-70-åringene, dagens kjernepublikum. Som også skal ha sitt, og som selvfølgelig skal utfordres. De ny-voksne som ikke busses inn i skoleklasser, men tar egne valg og prioriterer en helaften i et tredimensjonalt rom i en enda-fler-dimensjonal virkelighet er enda viktigere å favne om. Det er med disses øyne jeg ikke kan se en forestilling.

Helle Bendixen, så flott at du bidrar til å se dette med andre øyne! Og du syns «det er synd at anmelderen hadde en under middels teateropplevelse. En må allikevel kunne forvente at en anmelder forsøker å sette seg inn i prosjektets intensjon, slik at kritikken blir berettiget.» Jeg leste nok vaskeseddelen først, og den gjorde meg ikke mindre forvirret etter hvert som jeg fikk forestillingen i fanget.  
Men la oss nå håpe at dette teateret skaper debatt på både lærerrommet og ute i skolegården. Så jeg korrigerer litt; jeg anbefaler folk å gå for å se det selv.