Vi skal rule 17. mai!

«Vi skal vifte med flaggene våre, surre rundt i toget, vi skal kline is på bunadene våre, kanskje blir vi litt sinna og gråter litt, men mest skal vi ha det gøy – etter vår standard»
Meninger

To par brune øyne, to hoder med kullsort hår. De vakreste lubne hender. Å se på de nyfødte tvillingene var som å se en lysende fremtid – fotballcuper, skoleavslutninger, giftermål, barnebarn.

Noen måneder senere brast drømmen om friske barn og en ny drøm måtte formes. De hadde fortsatt de samme vakre brune øynene, det kullsorte håret og de lubne hendene, men livet ble snudd på hodet, det samme ble fremtidsdrømmen. I Norge – landet for muligheter, inkludering og menneskeverd, burde det da vel være plass til mine to skatter også husker jeg at jeg tenkte.

Å være forelder til et (for ikke å snakke om to) barn med utviklingshemming er en eviglang kamp. Det er som å måke i snøstorm. Hviler du et øyeblikk, er det føket igjen før du vet ordet av det. Ikke bare er det en kamp for å få rettigheter og hjelp fra støtteapparatet. Det er en smal sak. Den kampen man kjemper med seg selv hver eneste bidige dag er den tøffeste. Når man egentlig vil si til den eldre damen som står med hevede øyenbryn på butikken at hun kan glo en annen vei, men lar være for å få gjort ferdig handleturen før det blir en «meltdown». Når man egentlig vil se en film, men fremsnakker heller med dattera for å gi henne den nødvendige boosten av selvtillit for å komme seg hanglende gjennom livet.

Ikke minst når man egentlig vil sitte hjemme på 17. mai for det blir for strevsomt. For strevsomt å stille seg i barnetoget da de gikk på vanlig skole, helt bakerst på nåde for å ikke ødelegge den perfekte formasjonen til alle de nystrigla barna. For strevsomt å på tå hev delta på leker der foreldre står og sukker fordi mine bruker litt lengre tid enn andre. For strevsomt å tusle bort i kiosken å kjøpe seg is fordi mine ikke helt greier å bestemme seg for hvilken krone-is de vil ha; sjokolade eller jordbær, mens jeg ser køen bak oss blir lengre og lengre. Eller sjokolade. Kanskje jordbær. Til sist er det for strevsomt å se i 17-mai programmet at deres nye skole, spesialskole i Molde, ikke er satt opp i barnetoget. Ja, du leste riktig.

Interkommunale skoler, med barn som har vansker med å tilpasse seg hverdagen i vanlige skoler, er visst ingen selvfølge å se i barnetoget på Norges største festdag. I velferdsstaten Norge skal personer med utviklingshemming endelig være fullverdige borgere. De har rett til å delta i kulturlivet på lik linje med alle andre og med de samme valgmulighetene som alle andre. Man skal ikke gå lengre bak enn til førkrigstiden før disse såkalte «åndssvake» gjerne ble tjoret fast ute på tunet som dyr, gjemt bort på loft eller kjellere, ja til og med i hønsehuset. Er det dit vi skal tilbake til? Er det dit det såkalte perfekte samfunnet driver oss? Ikke pokker. Ikke pokker om vi skal sitte hjemme og se ut på samfunnet. Vi skal trampe ut med bunadssko og høy puls, bære eller briste. Vi skal vifte med flaggene våre, surre rundt i toget, vi skal kline is på bunadene våre, kanskje blir vi litt sinna og gråter litt, men mest skal vi ha det gøy – etter vår standard. For det er plass til oss. Det er plass til dere også kjære medforeldre til våre unike barn. Håper du heier på oss. Vi skal rule 17. mai!

--------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal