«Gaven som ikke lå under juletreet»

  Foto: 8Illustrasjon: Mari Watn

Meninger

Jula er hvit i år også. Snørekorden fra året før er for lengst slått. Morfars plommerøde Renault humper over brøytekantene langs den smale vegen på mot det svarte og hvite huset i enden av gata. Det er julaften. Om ei uke skal 1995 bli til 1996. På kjøkkenet lukter det ribbe. Mormor banker forsiktig på svoren. Den blir sprø i år også. Den svarte aftenkjolen er dekket av det røde og grønne juleforkleet hun pakket opp for nøyaktig et år siden. Jeg hiver fra meg jakke og sko, springer gjennom kjøkkenet, befrir meg fra juleklemmen til mormor, og skrenser inn på spisestua. Det lyser mot meg. Det står der det bestandig har stått. Fargene, glitteret, sølvkulene. Den litt gulna stjerna i toppen. Norsk furu. Juletreet. Under treet, sammen med noen furunåler som har bukket under for julepyntpresset, ligger de harde og mjuke pakkene. Firkanta, avlange og runde. Jeg vet jeg ikke får lov til å kjenne på dem. Men jeg setter meg ned. Aker meg forsiktig fram. Strømpebukse mot parkett. Lydløst sklir jeg fram mot julegavene. Mange av dem er til meg. De aller fleste.