Samfunnets hjelpere – ved en skillevei

Personen: «Tror du jeg har en alvorlig sykdom?». Hjelperen: «Hva tror du selv, da?». Vi lever i en tid med selvbestemmelse og selvrealisering, og intensiv selvdiagnostisering via internett.
Meninger

Hva skjer med den moderne hjelperrollen? Vi finner tre grunner til optimisme.

Hjelperrollen til helse- og sosialprofesjonene er i forandring. Noe av bakteppet er økt brukerkompetanse, økt rettighetsbevissthet og redusert respekt for autoriteter. Dette er først og fremst en ønsket utvikling, og en naturlig videreføring av verdier som hører demokratiet til.

Samtidig endres tjenestene. Myndighetene legger opp til langt mer lokalsamfunnsorientering og tverrfaglighet, og vekt på forebyggende og helsefremmende livsbetingelser. Profesjonsutdanningene endres også, langs de samme utviklingslinjene, jf. arbeidet med nye retningslinjer for bachelorutdanningene i helse- og sosialfag (Kunnskapsdepartementet, 2018).

Denne situasjonen reiser noen problemstillinger. Står vi nå i fare for å få hjelpere uten kraft og retning? Blir profesjonene for like og utydelige? Klarer vi å nyttiggjøre oss den unike kompetansen til hver enkelt profesjon, og samarbeidet dem imellom?

Dette er også bakgrunnen for et pågående bokprosjekt om profesjonelle kjerneroller, der vi ser på hjelperroller hos sykepleiere, fysioterapeuter,

ergoterapeuter, barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Samtidig som alle profesjonene skal ha en viss faglig bredde, så er det liten tvil om at ulikhetene mellom dem er viktige. De har markante tyngdepunkt innenfor henholdsvis helsefaglig kompetanse (sykepleier, fysioterapeut), sosialfaglig kompetanse (sosionom, barnevernspedagog) og en kombinasjon av disse (vernepleier, ergoterapeut). Vi tror at økt rollebevissthet kan tydeliggjøre både profesjonene og samarbeidsmuligheter dem imellom.

Ekspert eller partner

Den gamle ekspertrollen til helse- og sosialpersonell var enkel å forholde seg til, enten vi likte den eller ikke. Det var liksom ingen tvil om hvem som satt med kunnskapen og kraften. På samme måte var det også enklere å forholde seg til retningen på hjelperrollen. Ekspertrollen var i stor grad rettet mot enkeltpersonen – hjelpsøkeren.

Så kom motkreftene. Ekspertrollen fikk mye kritikk, og vi ble mer bevisst på hvor mye makt som ligger i hjelperrollen. Det ble forventet en mye mer likestilt hjelperrolle, bygget på dialog og lyttende samhandling. Problemet med slike motreaksjoner er at det ofte oppstår et motsetningsforhold mellom gammelt og nytt. Mistet vi noe vesentlig her?

I tillegg kom fokuset på livsbetingelser, og hensynet til sammenhengen menneskene lever i. Vi begynte å skjønne at depresjon kunne handle om parforholdet eller arbeidssituasjonen, atferdsvansker om klassemiljøet eller familieproblematikk, og funksjonshemming om samfunnets manglende tilrettelegging.

Dette er en gledelig utvikling, men kompleksiteten øker, og dermed kravene til hjelpernes refleksjonsevne og samarbeidsevne. Fra forskning vet vi at dårlig teamarbeid og mangelfull kommunikasjon er årsaken til 70 prosent av alle uønskede hendelser i helsetjenestene. Vi lanserer her tre grunner til optimisme, som handler om kraft, retning og bevegelse.

Grunn nr. 1: Kraft

Reflekterte hjelpere vil ikke nøye seg med ensidig handlekraft, når de ser hvilke muligheter som ligger i samhandlingskraft. Det er et viktig brudd med en gammel tradisjon når hjelperen prioriterer samhandlingen og dialogen med hovedpersonen høyt, og minst like høyt som egen handlekraft og ekspertise. Vi kaller det at hjelperen inntar en partnerrolle, som er én av fire kjerneroller.

Men: Nøkkelen ligger i at vi også tar handlingskompetansen på alvor. Vi må ikke undervurdere faglig tyngde og ekspertise, enten det handler om livredning, rehabilitering eller barnets beste. Her ligger også noe av identiteten til profesjonene, og mange hjelpsøkere vil forvente tydelige råd. Vi kaller det en ansvarsrolle.

Grunn nr. 2: Retning

Reflekterte hjelpere vil heller ikke nøye seg med å rette oppmerksomheten ensidig mot personen selv, når de ser hvilke muligheter som ligger i omgivelsene rundt denne personen. Det er et viktig brudd med en gammel tradisjon når hjelperen forstår sammenhengen personen lever i, og «spiller omgivelsene gode». Gjøres dette på en lyttende og samhandlende måte, kaller vi det en brobyggerrolle.

Andre ganger er det nødvendig å innta en mer styrende og handlekraftig rolle, også på systemnivå – en pådriverrolle. Det kan være en avdelingsleder som stiller tydelige krav til personalet, eller en hjelper som sloss for en sykehjemsplass.

Grunn nr. 3: Bevegelse

Reflekterte hjelpere vil heller ikke nøye seg med endimensjonale roller, når de ser hvilke muligheter som ligger i å innta ulike posisjoner. Kjernerollene illustrerer hvilke valg hjelperne står overfor, og gjør det enklere å se, og diskutere, bevegelsen mellom rollene. Disse valgene belyser forskjeller mellom hjelperroller, men også mellom de ulike helse- og sosialprofesjonene. Akkurat som at vi trenger hjelpere som mestrer bevegelsen mellom roller, så trenger vi også at profesjonene kan sette ord på disse bevegelsene, og dermed utfylle hverandre bedre i et tverrprofesjonelt samarbeid.

Av Ole David Brask, Høgskolen i Molde, May Østby Høgskolen i Østfold og Atle Ødegård, Høgskolen i Molde