Hazel ble født i 1908 og har siden levd alle sine år i Molde. Hennes liv har vært innholdsrikt. Hazel var virkelig et barn av tiden, kunne vært en av figurene i Edvard Hoems nye romanserie. Foreldrene var Gilbert Alseth og Dina Alseth (f. Øveraas). Gilbert dro til Amerika med sine foreldre som fireåring, utvandret som mange andre på slutten av 1800-tallet. Gilbert og Dina kom til Molde etter å ha vært i South Dakota og jobbet som farmere. Hadde gjort så stor suksess at de kunne dra hjem med nok penger til å stifte familie. I sin ungdom og voksne liv flottet Hazel seg for medborgere og turister med sine symmetriske trekk og frodige ytre. Hun overlevde bybrannen i 1916 og bomberegnet under andre verdenskrig. En tannlege og lærer tok vare på henne i sine glansdager. Visnet og stuet bort i sin alderdom. Lå naken med store sår på sitt dødsleie. Om kort tid skal hun begraves. Hun døde av billig byfortetning.

Hvorfor skal vi bry oss om at et av rundt hundre hus i Molde by som har passert 100 år nå ser ut til å rives? Det er langt i fra så viktig som at våre medborgere i Sunndal asylmottak lever for 70 kroner dagen, at kvinner i store europeiske land mister sine rettigheter å bestemme over egen kropp ved ufrivillige svangerskap, at flere og flere i Norge mister jobbene grunnet usikre økonomiske tider, eller utviklingen av en hel generasjon yngre i land som Hellas og Spania bor hjemme med sine foreldre uten mulighet til å skaffe eget arbeid. Det kommer ikke i nærheten av å bety noe i forhold til at hele denne generasjonen møter en økende flyktningsstrøm fra kriger i Afrika og Midtøsten, flyktninger vi i stor grad stenger ute.

Kriser har i historiens løp vært grobunn for fascistisk og hatefull ideologisk utvikling. Kanskje ser vi konturene av dette også nå? Vi kan ikke alltid lære av historien, men av og til kan den være en påminnelse om at vi kommer oss gjennom vanskelige tider. Den kan si noe om vår identitet, hvilke verdier vi bør ha med oss for å opprettholde vårt demokratiske og tolerante samfunn. River vi historien ned har vi ikke denne muligheten.

Molde er en spennende by historisk sett. Den skiller seg vesentlig fra utviklingen til Kristiansund og Ålesund som mer har utviklet seg gjennom handel med fisk. Særlig fra 1800-tallet ser vi utviklingen av embedsmannsbyen. Turistbyen. De fine husene med de flotte hagene. «Rosenes by». En tittel som kanskje er noe tvilsom i dag, men som ivrige bygartnere til en viss grad rettferdiggjør. De senere år er profileringen mot turistene blitt en annen. Vi bygger nytt. Opptatt av sjøfronten. Kjempeprosjekter med kopiering av andre turistattraksjoner som seilet i Dubai. Et nydelig bygg, ikke misforstå. Når man ved innseilingen til Molde kan se fjellpanoramet speile seg i glassflatene er det lett å bli litt stolt av å være moldenser.

Men aner vi en viss stormannsgalskap? Vi er ikke opptatt av å ta vare på det historisk særegne med Molde. Hazel befinner seg midt i den grønne korridor som er et viktig satsingsområde, særlig for cruiseturistene. Hun kunne stått som en representant for de klassiske Moldehusene sammen med sine søsterhus i nabolaget. I stedet vil turistene sannsynligvis bli møtt med flere av Solstrands boliger, tett i tett. Deres nyere prosjekter i bysentrum vitner vel neppe om særlig severdighet (Fuglsetbakken og Moldelivegen). Jeg liker meg i Årølia, det er en flott bydel. Veldig barnevennlig. Men det skal vel godt gjøres at det blir noen ny Skudeneshavn eller Lærdalsøyri.

Man kan av og til bli litt skremt over hvilke faktorer som bestemmer forvaltningen av vår byhistorie. Hazel sin eier ville naturlig nok ville ha mest mulig penger for eiendommen. Solstrand vant budrunden. Andre som ville restaurere huset hadde ikke de samme økonomiske musklene. Planer kom om to firemannsboliger. Etter mitt syn blir det som å sette en «Billy» hylle fra Ikea i en antikvitetsbutikk. Planene ble avvist. Vanlig demokratisk saksgang ble fulgt, naboer fikk legge inn klage. Så skulle vinden snu. Ingen nye prosjekter er etter min kjennskap meldt frem for naboer, men plutselig jevnes all vegetasjon på tomten. Varselskiltning om pågående arbeid blir stående på tomten flere måneder uten at noe arbeid pågår. (…)

Ikke rart forvaltere av den stolte hagetradisjonen i Molde ser sitt stikk for å redde den floraen som reddes kan. De hadde også ringt utbygger for å spørre om det er greit at de tar snøklokker og krokus fra tomten. Ikke noe problem skal de ha fått til svar. Her skal tilsynelatende alt rives uansett. Ikke så rart det svaret kommer egentlig, for hvem gidder vel å protestere mer på rive-/ og byggeplaner når tomten blir seende ut som en slagmark.

Undertegnede prøvde også å gå i dialog for å begrense skadeomfanget inntil endelig avklaring er på plass. Responsen var tydelig: «Du har ingenting med hva vi gjør på vår eiendom», forespørsel om å fjerne skilt forblir ubesvart. Kanskje burde det vært en viss ivaretakelsesplikt på slike eiendommer inntil dens skjebne er bestemt utfra demokratisk saksgang?

Hazel ble skapt med midler fra South Dakota. Ironisk nok ser hennes skjebne ut til å forsegles utfra annet gods fra den Ville Vesten: (…) den sterkestes rett. Er dette verdier vi vil skal være rådende når vi forvalter vår bys historie, fundamentene for vår videre utvikling? Fortetning og forvaltning av historie kan absolutt gå hånd i hånd. Men dette krever en sterk stemme fra det offentlige. Skal vi ta oss bryet oppi alt det som åpenbart er viktigere?