KRONIKK

Når 68-generasjonen blir pensjonister

Les Arve Hjelseths kronikk om 68-erne som nå blir 68 år.

Jazzcampen i 1970. Foto: Roger Engvik, Sunnmørsposten 

Meninger

Artikkelen er tidligere publisert i Panorama – HiMoldes uavhengige nettavis – der Arve Hjelseth er spaltist.

I disse dager eller årene fyller 68-erne nettopp 68 år. Ingen annen generasjon har signalisert tydeligere ambisjoner. Nå er de på vei over i pensjonistenes rekker.

68-erne. Hvorfor skal jeg skrive en tekst om denne (kanskje litt ufortjent) sagnomsuste generasjonen, som fra før har fått mer enn nok av både positiv og negativ omtale? Fordi det slo meg at de i disse dager – eller mer presist, disse årene – fyller nettopp 68 år. Det er ikke bare et litt artig retorisk poeng, det betyr også at de er på vei over i pensjonistenes rekker. De kan nyte sitt otium, som det heter, selv om mange sikkert ikke vil nøye seg med det.

Ingen annen generasjon har vel signalisert tydeligere ambisjoner. En del rockere i 50-årene og punkere rundt 1980 kunne nok symbolisere både opposisjon og protest mot det bestående, men på en mer defensiv måte: de tok for en periode avstand fra foreldregenerasjonens normer, men uten å sette noe tydelig, konstruktivt alternativ i stedet. 68-erne skulle erobre og omforme samfunnet i sitt bilde. Om ikke nødvendigvis gjennom revolusjon, som enkelte tidlig i 70-årene så for seg, så gjennom den lange marsjen gjennom institusjonene, som Rudi Dutschke skal ha formulert det.

Lyktes de? Både i samtiden og delvis i ettertid har deres politiske venstreorientering påkalt størst interesse. En deskjournalist som skal finne en illustrasjon som symboliserer ånden fra 1968, vil ofte ende opp med et bilde av Faglig Fronts 1. mai-tog tidlig i 70-årene, til tross for at denne delen av bevegelsen neppe på noe tidspunkt omfattet mer enn et par prosent av befolkningen I dette politiske perspektivet ebbet interessen ut mot slutten av 70-årene, og høyrebølgen skylte vekk de siste restene.

Men 1968 innvarslet et kulturelt like mye som politisk oppbrudd, og i ettertid er det lett å se at denne dimensjonen er langt viktigere. I så fall kan den første høyrebølgen i 80-årene også forstås mer som uttrykk for kontinuitet enn for brudd. Det starter i slutten av 60-årene og har egentlig ikke tatt slutt siden. Det kan argumenteres for at dette er et paradoks når det gjelder 68-generasjonens ettermæle; 1968 som høyrebølgens fødselshjelper.

I dette perspektivet er individualisering, livsstilstoleranse og demokratisering av kulturen etterkrigsgenerasjonens viktigste bidrag til samfunnsutviklingen, enten man vurderer dette som positive eller negative prosesser. Venstreradikalismen var krusninger på overflaten, mens individualiseringen var den mektige understrømmen. 1968 handlet om å bekjempe stivnede og autoritære institusjoner. Ungdom (ja, voksne også) måtte få klippe seg når og hvordan de selv ville, De-formen var en konvensjon man trygt kunne forkaste, og kjønnsrollene måtte bli mer mangfoldige.

Dette har, som sosiologen Gunnar C. Aakvaag har påpekt, gitt langt flere mennesker enn før frihet til å leve sitt eget liv, ikke bare i økonomisk forstand, men i samsvar med sine verdier, interesser og legninger. Livsstilstoleransen er kanskje den mest tydelige arven fra 1968-mentaliteten. Fleksible og skiftende familieformer, utprøving av nye identiteter, aksept for seksuelle minoriteter: tenk hvor forskjellig vårt samfunn er fra det 68-erne vokste opp i.

Større toleranse for ulike kulturuttrykk er en annen side ved saken, og også denne toleransen vedvarte og ble styrket etter at de politiske krusningene roet seg. Jeg husker for eksempel da jeg studerte i Molde midt i 80-årene. De venstreradikale hadde vel aldri stått spesielt sterkt i byen, men nå var vi uansett i høyrebølgens tid. Selv da, så sent som i 1985, var jazzmiljøet det eneste av betydning som representerte et tydelig alternativ til den ganske småborgerlige og bornerte kulturen i byen. Det var et miljø man ble trukket mot hvis man hadde den minste smule opprør i seg, selv om man (som meg) ikke engang likte jazz noe særlig.

Det er usikkert om 68-erne var mer venstreorienterte enn generasjonene før og etter, selv om Ronald Inglehart i sine kjente studier av postmaterialismen fant at de i noen grad gjorde andre og mer rødgrønne politiske prioriteringer. Når vi omtaler 68-erne, er det jo uansett bare en liten del av generasjonen vi befatter oss med; det dreier seg først og fremst om de som studerte, og disse var i noen år i stor grad venstreorienterte. Paradokset ligger i at den prinsipielle individualismen som lå i opprøret mot nedstøvede autoritetsstrukturer, i neste omgang banet veien for høyreorientering også i økonomisk-politisk forstand.

Det var for eksempel i 68-opprørets ånd at skillet mellom finkultur og populærkultur brøt sammen, og at kulturen dermed ble demokratisert. Jeg husker vi leste en bok om musikkhistorie på ungdomsskolen. Populærmusikken var nesten ikke nevnt, med unntak av tre-fire sider om Elvis og Beatles helt på slutten. Populærkulturen var uglesett i hele skole- og utdanningssystemet. I dag dominerer den totalt, og elever og studenter kan undersøke de fenomener de er opptatt av, ikke bare fenomener som institusjonelle autoriteter sier er verdige å studere (det er denne markante forskyvningen som gjør at jeg har kunnet skape meg et slags levebrød av å forske på fotballkultur).

På den annen side: Demokratiseringen av kulturen er også uttrykk for, eller følges av, tiltakende kommersialisering. Slik kommersielle krefter gjorde hippienes hullete jeans til moteplagg, erobrer de enhver kulturell uttrykksform, en variant av det 68-ernes egen filosofiske inspirasjonskilde Herbert Marcuse kalte repressiv toleranse.

Selv søken etter meningen med livet er blitt en vare på et marked. I norsk sammenheng var det mange som mente at Finn Kalvik traff en slags nerve i tidsånden da han prøvde å finne seg sjæl i 1969. Siden har både ungdom og voksne lagt stor energi i å lete etter nettopp seg selv. Du finner dem bøyd over bøker i selvhjelpspsykologi, eller på ett av utallige kurs i selvutvikling eller stressmestring. Det må være et tankekors at 68-ernes etterkommere vender blikket innover mot seg selv i stedet for utover mot verden.

Politisk hadde 68-erne et kollektivt og i og for seg solidarisk prosjekt, men det var individualistisk i sitt grunnlag. Derfor er jeg også ganske trygg på at omfavnelsen av markedet og høyredreiningen fra 80-årene med tiden vil bli forstått i termer av kontinuitet fra 68, heller enn som et brudd.