"Gamlemannen" og fjellet

Sommeren 1958 sprengte Ralph Høibakk (21) og Arne Randers Heen nye grenser da de klatret Trollryggen fra Romsdalen. Nå har Ralph (71) gjentatt bedriften 50 år etter!
Rauma

Rauma: Da Ralph Høibakk bestemte seg for å feire 50-årsjubileet for førstebestigninga av Trollryggen, inviterte han med seg to andre "levende legender", Odd Eliassen (64) og Stein P. Aasheim (57). Det var med andre ord et slagkraftig, men ikke helt ungt taulag som tidlig tirsdag morgen startet på en av verdens lengste klatreruter, "Trollryggen".

Trollryggen.

Ruta følger den markerte pilaren til venstre for Trollveggen, og er ifølge det tyske klatrebladet Der Bergsteiger på 78 taulengder og er 3200 meter lang! – Det ble en lang, og slitsom tur. Husk på at taulaget hadde en gjennomsnittsalder på 64 år, sier Ralph Høibakk til Romsdals Budstikke. Vi møter det tre klatrerne ved frokostbordet heime hos Stein P i Isfjorden en liten halvtime etter at de har kommet ned fra fjellet. Ralph er nydusjet og smiler nybarbert mot oss, mens Odd og Stein fremdeles har tredagersskjegget og svette klatreklær på seg.

Drøm.

Men smiler gjør de alle tre, lykkelige over å være tilbake i sivilisasjonen etter to lange dager og to overnattinger på Trollryggen. – Jeg har drømt lenge om å gjøre dette. Da Odd og Stein ville være med, var jeg ikke i tvil. Turen opp Trollryggen sammen med Arne Randers Heen i 1958 står i et eget lys for meg. Den gangen var det helt uvirkelig at jeg som var fersk klatrer, skulle prøve på noe så stort sammen med selveste Arne Randers Heen. Han var jo for øvrig en "steingammel" mann på 53 år den gangen, ler 71-åringen.

Gjennombrudd.

Det vakte stor oppsikt i 1958 da det ble kjent at Ralph Høibakk og Arne Randers Heen hadde klart å "gå" Troll- ryggen. Denne klatreruta var et av "the last unsolved problems" i Romsdal, og det ene slagkraftige taulaget etter det andre hadde snudd etter mislykkede forsøk. Blant store navn som hadde blitt stoppet ved bolten i overhenget "Porten" i "Den omvendte V-en" langt nede på Trollryggen, var Arne Ness (Proffen), Arne Randers Heen (mange ganger!), Lars Arentz-Hansen, Odd Sæther, Oddvar Hatlen og Bjarne Tokle. Imponerende fart. Arne Randers Heens og Ralph Høibakks bestigning av Trollryggen sommeren 1958 var imponerende også på andre måter. De brukte bare 15 timer på den lange og kompliserte ruta, og utstyret besto av 10 – 12 bolter, 8 – 9 karabinere og et tau. I mponerende var også 10-årsjubileumsturen de to gjorde i 1968. Da brukte 63 åringen Arne og 31-åringen Ralph 10 1/2 time på ruta. Det er det ikke mange som gjør dem etter. Fremdeles er det normalt å bruke to dager på Trollryggen.

Jubileum.

Siden 1968 har Trollryggen fått stå i fred for Ralph Høibakk. Men så vendte han altså tilbake for å feire 50-årsjubileet for ruta sammen med sine klatre- venner gjennom mange år, Odd Eliassen og Stein P. Aasheim. – Jeg innrømmer at dette var tøft både fysisk og mentalt. Klatreturen opp Trollryggen sammen med Arne Randers Heen i 1958 er kanskje den mest intense opplevelsen i mitt liv. Den har brent seg fast, og nå kom mye av dette tilbake til meg. Jeg glemmer ikke triumfen da vi kom gjennom kaminen i "Porten". Så kom de glatte svaene i midtpartiet, og de husker jeg gikk greit unna. Men så kom vi til toppslukta, og da var jeg sikker på at vi var slått. Vi hadde trodd at den øvre delen skulle være lett terreng, men det stemte absolutt ikke. Selve slukta var bratt og våt og eggen på venstresida var delvis umulig å sikre. Vi valgte å klatre eggen, og jeg overdriver ikke når jeg sier at det var noen øyeblikk på denne delen av ruta jeg trodde det var slutt, sier Ralph Høibakk. – Kjente du på noen av de samme følelsene nå 50 år etter? – I 1958 ledet jeg de vanskelige passasjene. Nå kunne jeg velte ansvaret over på Stein. Han hadde ladet opp med seiltur i Kroatia, og var godt forberedt, gliser Ralph. Men fortsetter alvorlig: – Det er ikke mulig å klatre Trollryggen uten å føle en viss uro. Jeg var urolig for Stein når han ledet på glatte og svært sparsomt sikrete svaene i midtpartiet av ruta, og i den bratte, våte toppslukta, sier Ralph. – Da er det kanskje på tide å stille det klassiske spørsmålet. Hvorfor...? – For meg er det ikke uten videre negativt å utsette seg for fare. På Trollryggen må vi leve med utryggheten, lenge. Dermed får vi kontakt med noe grunnleggende som ligger i genene våre. Tidligere levde både mennesker og dyr i naturen, og opplevde fare og frykt i hverdagen. De opplevde frykten og lettelsen når faren var over som noe naturlig. Det moderne samfunnet utryddet disse naturlige farene, og mange av oss opplever dette som et tomrom som må fylles med noe annet. For meg har dette vært fjellklatring. – Var det et godt gjenmøte med Trollryggen? – Ja, ubetinget! Dette ble et jubileum langt ut over hva jeg hadde drømt om. Vi fikk to dager med klatring i strålende vær. Da vi nådde toppen fikk jeg tilbake noe av den samme intense gleden som jeg husker fra 1958. Vi nådde toppen akkurat i tide før det ble mørkt, omfavnet hverandre og skrek av glede. Kanskje falt det noen tårer også, før vi sovnet mellom steinene i den milde sommernatta, sier Ralph Høibakk. Se flere nyheter fra Rauma