Strikker til premature

Garnnøstene går unna når damene på strikkecaféen i Skjevika strikker til Amandaprosjektet. Plaggene varmer på flere måter.

  Foto: Rigmor Sjaastad Hagen

Molde

– Det handler om å ha noe meningsfullt å holde på med, konstaterer Ingrid Nilsskog. Hun snakker om det såkalte Amandaprosjektet som flere i gjengen på strikkekaféen har satt i gang med. De møtes annenhver uke på Skjevik ungdomskoles bibliotek til en kaffekopp og en prat, hele tiden med strikketøyet i hendene.

Baby i ull

Latteren sitter løst, men det er ingen løse masker å spore hos de ivrige damene. Her strikkes bitte små votter, vester, pledd, luer og sokker til små babyer som starter livet på intensivavdelinger for nyfødte og premature. Gjengen skal snart overlevere første ladning til enten sjukehuset i Ålesund eller St. Olavs.

– Det begynte rundt juletider. Jeg leste om Amandaprosjektet i VG og gikk inn på Facebooksiden til prosjektet for å finne ut mer. Det ga meg lyst til å sette i gang å strikke sjøl, og så har jeg fått med meg flere av disse damene her til å bidra, sier Nilsskog.

Landsomfattende

Amandaprosjektet ble satt i gang i 2010 av et foreldrepar som mistet sin datter Amanda ti dager etter fødselen. Da mormoren til babyen spurte personalet på Rikshospitalet hva hun kunne gjøre for Amanda mens hun lå på intensiven, fikk hun beskjed om at hun kunne strikke varme klær. Det ble begynnelsen på prosjektet, for det viste seg at strikkede klær i ull var noe avdelingen virkelig trengte til de aller minste. Prosjektet har vokst og er nå landsomfattende.

– Babyene får med seg klærne hjem når de skrives ut, fordi de da har kjente lukter rundt seg. På den måten blir overgangen trygg og god. Derfor trenger avdelingene stadig påfyll, sier Nilsskog mens pinnene klirrer, den lille luen vokser og garnnøstet minker.

Trenger garn

For øyeblikket er damene tomme for det lune babyullgarnet.

– Vi tar gjerne imot mer garn dersom folk eller forretninger har noe liggende. Vi ble sponset av Aandahls og Husfliden da vi var innom dem tidligere i vinter. Ett nøste blir til mange små sokker. De veier jo bare 10 gram, sier Nilsskog og finner fram et par knøttsmå sokker fra den rikholdige samlingen av fargerike babyplagg.

Med kjærlighet

De blide damene er skjønt enige om at prosjektet er positivt. Bibliotekar Stine C. Nerland liker ikke engang å strikke, men gjør det likevel.

– Nei, jeg hadde ikke strikket hvis det ikke hadde vært for prosjektet. Jeg er egentlig ikke så flink, men det er gjort med kjærlighet og omsorg, om det ikke er den beste teknikken, spøker hun.

– Jeg lærte å strikke da jeg var seks år, men jeg kan bare å strikke rette masker, jeg glemmer alltid hvordan jeg skal strikke vrangt. Men saken står mitt hjerte nær, jeg var nemlig for tidlig født sjøl og veide rundt én kilo da jeg kom til verden, avslutter hun.

Les mer om Amandaprosjektet på http://www.amandaprosjektet.org/