Romsdals Budstikkes historie 1843-1882

Norges første avis, Norske Intelligenz-Seddeler, utkom første gang i 1763. Åtti år seinere, 4. juli 1843, fikk Molde og Romsdal sin første trykte avis, Romsdals Budstikke. Riktig nok kom Molde Søndagsavis ut i 1830-årene, men den var håndskrevet og vi kjenner ikke til hvor mange ganger den ble utgitt.
Om Romsdals Budstikke

Med Romsdals Budstikke fikk Romsdal Amt (tilsvarende dagens Møre og Romsdal fylke) sin tredje avis. Først ute var lensmann Sivert Aarflot på Ekset (Volda) på Sunnmøre. Så tidlig som i 1810 begynte han å gi ut Norsk Landboeblad. Deretter kom Romsdals Amtstidende i Kristiansund i 1837, utgitt av boktrykker J.F. Selmer. Ålesund fikk sin første avis, Aalesunds Handels- og Søfartstidende, i 1856.

Også i Molde var det en boktrykker som la grunnlaget for byens første avis. I 1842 var Selmers omreisende teater innom Molde, og blant skuespillerne var dansken J.C. Lund. Han var utdannet boktrykker, og da han fikk vite at det i Molde var behov for trykkeri og avis, bestemte han seg for å slå seg ned i byen og ta opp igjen sitt gamle fag. Byens borgere støttet med aksjetegning, og Tirsdagen den 4de Juli 1843 kom No. 1, Første Halvaargang av Romsdals Budstikke ut.

Opplaget den første tida blir oppgitt til 120 eksemplarer, og den firesides avisa kom ut to ganger i uka, tirsdager og fredager. Abonnementet kostet 1 Spesidaler og 60 shilling per halvår. I tillegg kom «30 shilling i Portoafgivt for dem, der modtage Bladet gjennem Posten». Romsdals Budstikke har utkommet sammenhengende gjennom disse 150 årene. Etter hvert gikk den over til å komme ut tre ganger i uka, og fra 1. mars 1919, i sin 76. årgang, ble Romsdals Budstikke dagsavis.

Molde var en liten by både i folketall og utstrekning på den tida Romsdals Budstikke ble grunnlagt. I 1837 blir innbyggertallet oppgitt til 773. Men aktiviteten var stor blant byens ledende skikt av embetsmenn, forretningsmenn og håndverkere. De var inspirert av «Aassosiationsaanden», sansen for frivillige sammenslutninger innen næringsliv og kultur. Selskabet for Molde Byes Vel ble grunnlagt året før Romsdals Budstikke, i byjubileumsåret 1842. I løpet av de nærmeste 30 årene ble det stiftet omkring 20 store og små foreninger i Molde.

Det var på denne bakgrunnen naturlig at en del av de mest framstående menn i byen, amtmann Krohg, sogneprest Deinboll, amtmann Thesen, Hans Thiis Møller og brødrene Jervel, så seg om etter muligheten for at Molde og Romsdal kunne få trykkeri og avis. Ved en tilfeldighet var det besøket av Selmers Skuespillertrupp og boktrykker/skuespiller J.C. Lund som førte til at planen ble realisert i 1843.

Før 1843 måtte folk fra Molde og Romsdal abonnere på utenbys aviser dersom de ville holde seg orientert om norske og utenlandske nyheter. Noen gikk sammen om fellesabonnement, og aviser fra Kristiania, Bergen, Trondheim og Lillehammer ble lest i Molde. Fra 1837 kunne de også lese Kristiansundsavisa Romsdals Amtstidende. Til sammen fantes det mellom 30 og 40 aviser i Norge i 1843.

Ifølge Johan Andreas Schneider (Romsdals Budstikke 4. juli 1893) var det mange som hadde atskillig betenkeligheter mot avisprosjektet. Det var derfor av avgjørende betydning å finne en god og pålitelig redaktør. Valget falt på overlærer og bestyrer ved Molde Middelskole, Johan Olivarius Horn. Både han og samtlige andre redaktører fram til 1882 var anonyme, og redaktøransvaret var nærmest et verv som ble skjøttet ved siden av annet arbeid. I praksis var Horn redaktør i periodene 1843-44 og 1845-46. I mellomtiden var han stortingsrepresentant for Molde og Kristiansund, og boktrykker Lund fungerte da som redaktør/«stoffinnsamler» for Budstikka. Lund trykket også flere bøker, og ga ut en avis med tittelen «Despoten, eller den offentlige Myndigheds Misbrug i Norge». Han fortsatte som redaktør og utgiver fram til 1859 da han solgte boktrykkeriet og Romsdals Budstikke til boktrykker L.C. Hauw.

Redaktør Horn brukte nesten halvparten av spalteplassen i den første utgaven til å redegjøre for Romsdals Budstikkes linje. Han siterte fra «de omsendte Subskribtionsplaner paa nærværende Avis»: «I Særdeleshed ville Data der tjene til at oplyse Landbruges, Fiskerienes, Handelens og Industriens Tilstand til forskjellige Tider, være Redaktionen kjærkomne».

I tillegg til å være et organ for «Næringslivets Tarv», skulle Romsdals Budstikke ifølge redaktør Horn også informere om viktig stoff fra det offentlige, med interesse også for folk på Sunnmøre og Nordmøre. Budstikka-redaktøren hadde ambisjoner om å lage avis for hele amtet:

«Som udkommende i Midten af Romsdals Amt, i en By hvor flere Lokalautoriteter have sit Sæde, bliver dette Blad særdeles skikket for Meddelelse af offentlige Foranstaltninger og officielle Kundgjørelser der udgaa fra de høiere og lavere Øvrigheder.»

At våre dagers mediadebatt om overdreven personfokusering og «tabloidisering» også var aktuell for 150 år siden, går fram av følgende kraftsalve fra redaktør Horn: «Flere Blade der utgives udenfor Kristiania og tituleres med Navnet Provindsialblade, have i den senere Tid gjort sig Umage for at faa en saakaldet Hovedstadskorrespondent, d. e. en Person der meddeler alskens Rygter fra Hovedstaden. Det har aldri kunnet falde nærværende Redaktion ind at skaffe sig en slig Korrespondent, da vi ikke hylde Centralisationsprinsippet, og fordi Romsdals Budstikke ønsker at blive et alvorligt, og saavidt muligt, belærende Blad, hvorfor Læseren heller ikke maa gjøre Regning paa alle Slags Skrøner og pikante Historier.»

Leserinnlegg skulle etter kort tid vise seg å bli et vesentlig innslag i avisa, og fra første stund oppfordret Horn leserne til å bruke spaltene. Han henviser til «Grundlovens Ord som tillader enhver at yttre sig frimodigen om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand», og påpeker at «Sandheden, endog Nøgen, bør høres. Dette skal være en hellig plikt for Redaktionen.» Men ytringsfriheten har sine grenser: «Personlige Kjævlerier blive udelukkede fra Bladet. Indsendte Stykker kunne derfor ikke optages, hvis de synes fremkaldte af personlig Uvillie mod et enkelt Individ.»

Fra første stund var den senere venstreavisa Romsdals Budstikke preget av liberale holdninger, og opposisjon mot embetsmenn og konservative krefter. «Juristeri» var redaktør Horns yndlingsskjellsord, og slik skrev han i en nyttårsbetraktning: «Paa Ruinerne af Adelsmagten har der i nyere Tid reist sig en ny Magt som er kjent under forskjellige Navn, for eksempel Byraakrati, Funksjonærisme, Embedsaristokrati, Juristeri.»

Johan Oliverius Horn sluttet som redaktør i 1846, og hadde etter den tid ikke mer med Budstikkas redaksjon å gjøre. Arbeidet som redaktør hadde skaffet han mange motstandere og atskillig bryderi, til tross for den anseelse både han selv og etter hvert Romsdals Budstikke hadde fått. Han opplevde blant annet at hans sterke motstander, amtmann Thesen, skrev anonymt mot han i Lillehammer Tilskuer. (Schneider, RB 4. juli 1893). Amtmann Thesen reagerte på anonyme artikler som han mente var rettet mot seg, og i 1844 sa han opp abonnementet. Redaktør Horn hadde ikke fått noe begrunnelse, og antok at amtmannen ikke hadde økonomi til å holde Budstikka.

Fra 1846 til 1859 fungerte boktrykker Lund som redaktør. Dette var en tid uten noen fast redaksjonell linje. Unntaket skal ha vært en kort periode da doktor Smith var redaktør. Ifølge Schneider var Budstikka i disse årene et avertissementsblad og en tumleplass for lokale stridigheter. Men det bør nevnes at det var i denne perioden, i 1848, den unge Bjørnson fikk sin berømte artikkel «Frihedens tale til Moldenserne» på trykk, og det var vel sannsynligvis boktrykker Lund som førte i pennen den snusfornuftige redaksjonelle halen der Bjørnson beskyldes for å ta i bruk «exalterede Paavirkningsmidler».

I 1859 skiftet Romsdals Budstikke eier. Lund solgte både boktrykkeriet og avisa til boktrykker Lars Christian Hauw. Da han døde i 1873, overtok hans enke, Anne Hauw. Hun sto som utgiver fram til 1878, da bokhandler R. A. Olsen overtok. Romsdals Budstikke var i denne perioden i en sørgelig forfatning. I enda større grad enn under Lunds redaktørtid, var avisa nå preget av manglende redaksjonell linje. Ifølge Agnar Skeidsvoll (Romsdals Budstikke, 3. juli 1943) var det «dei lokale stridsspursmål som stendig vart dryft, og ikkje i særleg mun samfundssakene.» Helt svart var det likevel ikke: «I den store ordskifte-tid var det likevel viktige innlegg av sakleg og upplærande slag, soleis mykje um myrdyrkingsproblem, Jakob Jervells vidspurde tiltak ved Molde og på Furland i Vestnes o.a.»

I en rekke år på 1870-tallet var hospitallege Sophus Høegh redaktør, sannsynligvis fra 1874 til 1877. Med han fikk avisa et konservativt preg, men bortsett fra en og annen velskrevet lederartikkel om viktige saker, ble det meste ved det gamle. Romsdals Budstikke var for det meste fyllt opp av avertissement og underholdningsstoff (Schneider).

I 1877 ble den daværende redaktøren oppsagt av enkefru Hauw, og Johan Andreas Schneider ble redaktør, Han kom til Molde som adjunkt i 1876, og flyttet fra byen i 1888. Han har gitt ut det historiske verket «Molde og Romsdalen». Slik karakteriserer Schneider selv situasjonen da han begynte som redaktør: «Abonnenternes Antal var ved min Overtagelse af Redaktionen omtrent 50 (et sørgeligt Vidnespyrd om Vanmagt!» Med et slikt abonnementstall ble det selvsagt dramatisk å regne prosent; en oppsigelse utgjorde 2 prosent nedgang i antall abonnenter! Schneider uttrykker dette slik: «Forholdene var smaa (et Par Opsigelser, naar Bladet faldt i unaade paa et eller ander Hold, ansaaes for at ryste det i dets Grundvolde).»

Med Schneider i redaktørstolen ble kursen lagt i klar Venstre-retning, og Romsdals Budstikke preges av den harde rikspolitiske debatten om statsrådssak, vetorett, flaggsak, stemmeretten og andre typiske Venstre-saker. En skarp måldebatt der blant andre Høegh og Schneider deltok, bidro til å øke interessen for avisa på bygdene. Schneider sluttet som redaktør i 1878, og Kristoffer Kristoffersen overtok. Han er først og fremst kjent som forfatter, blant annet av nøkkelromanen «Paa Forpost» om Olaus Fjørtoft, men han var også redaktør i Sunnmørsposten og Romsdalsposten. Kristoffersen måtte finne seg i at eieren brukte Schneider og til dels adjunkt Kleven som en slags sensor for lederartiklene. Schneider mener at Kristoffersen med sitt temperament, sin begavelse og sitt gode kjennskap til personer og forhold i distriktet, har æren for at Romsdals Budstikke nå utviklet seg i positiv retning. Blant annet begynte abonnementstallet å stige.

I 1881 ble eieren utsatt for et sterkt press fra høyrekreftene i Molde. Det er lite populært at byens eneste avis er kontrollert av Venstre-folk, og det ender med at Schneider, Kristoffersen og Kleven må vike plass for en ny redaksjon sammensatt av Høyrefolk. Fremdeles var redaksjonen anonym, men sogneprest Johannes Flood var den egentlige redaktør. Med i redaksjonen var også bankkasserer Tollås og klokker Andersen.

Romsdals Budstikke ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert etter publisering. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg.

Om Romsdals Budstikke