Høres det kjipt ut, å legge rammen til en forestilling rundt Romsdalsmuseet, sier du?

Og at man lar karakterene reise gjennom verdenshistorien for å lære noe om samtiden? Ja, det synes hovedpersonene, og venninnene, Frøya, Mona Lisa og Athena også. Tror du navnene på jentene er valgt tilfeldig? Særlig!

Og jentene bare ”Å, så kjedelig det er på museum.” Og lærerinnen bare ”Nå må dere følge med” og jentene bare ”Dette gidder vi ikke, ass.” Selv ikke museets minste utstilling om Kristiansund, som handler om klippfisk, frister.

Så jentene sniker seg vekk og kommer over en tidsmaskin. De får beskjed av en vakt om å ikke trykke på den røde knappen, så da lar de være å trykke på knappen. Not! For her bærer det av sted gjennom tid og rom.

Årets stykke er skrevet i kollektiv med aktørene. Og tidsreisen er mer en rammehistorie for å sy sammen en rekke helsprø situasjoner, som til tider nærmer seg sketsjer. Anakronismene sitter løst, spesielt likte jeg bonden i kjeledress fra Felleskjøpet som dukker opp i alle tidsaldre. Og underveis tas det selfies med historiske personer og det spises potetgull. Slike små detaljer er forestillingen spekket med.

Dette er morsomt, folkens! Og humoren fungerer på flere nivå. Det er ordspill, slapstick og parodier, og det hives inn karakterer og figurer fra så vel populærkultur som fra det vikingtiden og det gamle Egypt. Og når man drar på tidsreise er det ikke til å unngå at man møter både Marty McFly fra Tilbake til Fremtiden og Brødrene Dal. Men Majka, jenta frå verdsrommet? Den tror jeg fløy over hodet på en del.

Felles for alle tidsaldrene jentene reiser innom er at det hele tiden dreier seg om overfladiske ting som skjønnhet, det å ville eie ting, om å påvirke og utgjøre en forskjell og ikke minst krig.

På 80-tallet stopper vi innom et aerobicstudio, med leggvarmere og Fame-musikk. Her foregår det full krig mellom Coca-Cola og Pepsi. I Italia konstruerer Lenoardo DaVinci krigsmaskiner, når han ikke holder malekurs. I vikingtiden kriger åsatroen og kristendommen på Stiklestad mot hverandre. I sakte film…

Men alt er gjort med snert, humor, vittige replikker, herlige kostymer, lyd- og lyseffekter, musikk og ikke minst strålende framføring av aktørene. Moro for hele familien. Serr!

Foreldre er jo vanligvis veldig kjipe, ikke sant? Men i Poppeloppeteateret er de særdeles viktige og nyttige for å få alt på plass. Det er også tydelig at dagens foreldre er mer i takt med den yngre generasjon, både hva gjelder virkemidler og musikkvalg. For i stedet for at den middelaldrende musikklæreren har blitt bedt om å lage sanger, har man i år tatt populærmusikk, som man så har skrevet sine egne tekster til. Liker!

Og når jentenes tidsreise er slutt, står hele ensemblet på scenen og mottar en særdeles velfortjent applaus. Som ordfører Torgeir Dahl sa: - Det er vi som skal takke dere.

Forestillingen er også akkurat passe lang, slik at de minste holder ut, og den vises også søndag kl 13 og kl. 17.

Hva sa du? Hvorfor jeg tok meg i øynene da man så gleden til aktørene over velt utført forestilling mens de mottok applaus? Jeg hadde rusk i øyet! Nei... jeg mente: Speil!